Ny vri

I dag leste jeg i en nettavis at det er kommet færre asylsøkere i år enn tidligere. Jeg er jo egentlig en optimist, og gikk inn på nettsidene til UDI for å se om det kanskje hadde hatt en innvirkning på saksbehandlingstida på familieinnvandringssaker. Det hadde det forsåvidt hatt; det var i hvert fall en endring. Jeg leste både to og tre og fem ganger, selv om det for hver gang ble mer og mer utydelig på grunn av tårene i øynene mine.

Da vi sendte papirene i august i 2013 ble vi forespeila 6 måneders venting. Etterhvert fant jeg ut at i vårt tilfelle måtte vi legge på et par-tre måneder ekstra, siden alt måtte gå via den danske ambassaden. Rundt juletider økte de seks månedene på UDIs nettsider til sju, men vi beholdt troa på at det snart var vår tur. Nå har vi telt måneder og dager, og funnet ut at innen midten av april burde vi ha det etterlengtede svaret på plass. Med en ekstra måned for at svaret skulle nå ut til danskene som skal stemple passene, hadde vi et håp om å være sammen i Norge alle fire i slutten av mai.

I dag brast vel det håpet, da jeg leste at saksbehandlingstida nå er oppe i ni måneder, og det virka ikke usannsynlig at den kunne øke enda mer.

Jeg ringte til Raul, og for nesten første gang, har jeg grått i telefonen. Grått av skuffelse og savn, mens også av skam og flauhet over hvordan hjemlandet mitt behandler egne borgere og deres ikke-europeiske partnere. For jeg blir flau når jeg må innrømme at det som stadig blir kåret til et av verdens beste land å bo i, ikke er i stand til å sikre et minstemål av forutsigbarhet.

Raul driver eget firma, basert på anbudskonkurranser. Dette halvåret har det vært svært vanskelig for ham å vite hvilke anbud han kan delta på, for det er umulig for oss å vite hvor lenge han blir i Bolivia.

Det blir også utfordrende å opprettholde motivasjonen hos gutta, når jeg ikke er i stand til å si noe sikkert om når de kan komme. I det siste har jeg sagt at jeg regner med at vi vet noe når jeg kommer til påske, men det må jeg vel også bare gå tilbake på.

Etter å ha snakka, og grini, til Raul på telefon, gikk jeg på nett. Denne gangen lette jeg ikke opp udi.no, men stortinget.no. Jeg har flere ganger sagt at jeg til nå stort sett har gode ting å si om UDI. Jeg har fått høflige og informative svar på mail uten å måtte vente i dagesvis, og de gangene jeg har ringt har jeg fått god informasjon – selv om det har vært etter en drøy time i telefonkø. Men UDI bestemmer ikke selv hverken lover, regler eller budsjett, så i dag har jeg gjort noe jeg aldri før en gang hadde tenkt på muligheten av å gjøre; jeg har skrevet brev til alle medlemmene av Kommunal-og forvaltningskomiteen, og spurt dem hva de har planer om å gjøre for å sikre norske borgere et minimum av forutsigbarhet, slik at man slipper å sette livet på vent. Jeg synes nemlig at en økning på rundt 80% i saksbehandlingstida er noe i overkant av hva man bør kunne både forvente og godta…