Nasjonaldagsfeiring

6. august er bursdagen til Bolivia. Man feirer ofte dagen før med tog med deltakere fra alle skolene. Ofte er det også en markering noen dager før. Under er en video fra "hora civica" på skolen Jesus Maestro. Her var det de minste elevene som hadde ansvaret. De stilte i nasjonaldrakter fra de ulike distriktene - inkludert Litoral, som er kyststripa som ble tapt i en krig for temmelig lenge siden. De danset og sang - og var utrolig søte.

Også i kirka ble nasjonaldagen markert - og siden vi er i Cochabamba var hovedingerdiensen selvsagt mat. Ulike grupper i kirka hadde lagt mat fra de forskjellige distriktene. Herrene gjorde stor suksess med sin "zonzo de un zonzo" (Zonzo betyr dust eller noe i den retningen; altså "kom og spis dust laget av en dust"). Den spiselige zonzoen er laget av yuka og ost som formes omtrent som pinnebrød og stekes på en liten grill. Den serveres med en liten kopp med sterk og søt kaffe.

Ungene i kirka bidro også med en sang "Viva mi patria Bolivia", og Gladys og Carlitos dansa tinku. Dette er egentlig en "slåss-dans" fra Potosi-distriktet.

Ligretto

Jeg har lært et nytt spill - og er blitt litt hekta... Ligretto er navnet - mange kan det sikkert allerede, men det er altså et slags kortspill. Det er kjapt og frenetisk, og jeg tror at det funker godt som slankekur, for man har ikke tid til noe annet enn å legge ut kort. Man har heller ikke tid til å snakke, så det er sikkert et flott spill for ektepar som ikke lenger har noe å snakke om... I kveld har vi vært hos ekteparet Ohma og spilt - og spilt. Denne gangen stilte Juan Pablo med laptop og prosjektor, alle resultater ble lagt inn i et regneark, og så kom resultatene opp på veggen. Teknologien har inntatt Ligretto!

Acacio

Da har endelig jeg også vært i Acacio, denne lille puebloen laaangt oppi fjellene hvor NLM har drevet arbeid i mange, mange år. Vi reiste fredag ettermiddag, i flott ettermiddagssol. I en liten landsby måtte vi betale "bompenger" for å kjøre gjennom. Da vi spurte om hvorfor sa de at det var fordi det var fiesta denne helgen, og at bompengebilletten gjaldt som inngangsbillett. Det hjalp ikke at vi forklarte at vi slettes ikke skulle på noe fiesta, betale måtte vi!

Her ser du deler av veien - vi ga opp å telle svinger...




Acacio er en nydelig liten pueblo, og lørdag hadde Toril og jeg noen viktige oppdrag; vi måtte kjøpe sukker og fyrstikker. Senere også lommelykt. Det blir ganske mørkt når strømmen er skrudd av fordi det elektriske anlegget skal byttes... Toril og jeg måtte også trå til som hjelpe-elektrikere, etter å ha fått nøye instrukser av Secundino og Juan!



Her er ellers noen bilder fra landsbyen:

Cochabamba querida!

Da er ny flybillett i boks, og jeg vet at jeg får en laaaang ferie her i Bolivia fram til slutten av august i det minste. Ikke så greit når UD ikke vil at vi skal reise til Madagaskar, men jeg klager definitivt ikke her jeg sitter i leiligheten i 8. etasje med en fantastisk utsikt over Cochabamba by!

Skjønt ferie og ferie; jeg er nå så heldig at jeg får være med på litt prosjekter her. I går var jeg med i leksehjelpsprosjektet til Toril - "La Gotita", eller "Dråpen" på norsk. En skokk med unger fra nabolaget som kommer to dager i uka og får litt skikkelig mat (se bildet!) og hjelp til leksene. Spennende å få være med, og en utfordring å skulle hjelpe til. Selv om jeg jo kjenner noe til skolesystemet her i landet, så gjøres en del ting på andre måter, og unger er ikke akkurat veldig åpne for å få forklart ting på nye måter... "Men læreren sa at..." er ofte kommentaren derfra.

Vi startet dagen med å gå opp til skolen "Jesus Maestro" for å hente en del av ungene. Skolen er drevet av den lutherske kirka, og det er mange kjente som jobber der, så det er alltid koselig å ta en tur. Når jeg skriver "gå opp" til skolen er det forresten en usedvanlig korrekt formulering - opp, opp, opp; en utfordring for kropp og lunger som ikke helt har vendt seg til høyden enda. Men så var det å gå ned, ned, ned for å få oss litt lunsj, og så begynte arbeidet. Ungene er delt inn i tre grupper etter alder, men i og med at de kommer fra forskjellige skoler og klasser er det en utfordring å hjelpe alle med det hver enkelt trenger. Mange har dessuten en del problemer på hjemmebane, noe som gjør at det ikke alltid er like lett å konsentrere seg om skolearbeid. Men de aller, aller fleste ble nå ferdige og kunne gå fornøyde hjem. Jeg for min del kjente at kroppen fremdeles var litt i feriemodus, så det var godt å synke ned i sofaen da jeg kom hjem!

Tilbake til start

Sånn! Da er jeg og en liten del av flyttelasset på plass på Ski igjen. Størstedelen av lasset er pent stablet på lager på Mysen av to sterke og staute karer, så nå slipper jeg å tenke på banankasser på en stund.

Jeg gleder meg stort til å sove i en seng i natt - tynn, utligget madrass på gulvet er ikke drømmen lenger, skjønte jeg. I Askim gjenstår fortsatt litt vasking. Tror egentlig at jeg bør tømme leiligheten sånn omtrent hvert tredje år, for du verden så rent det blir nå! Satser på at hun som skal leie vasker like godt før jeg flytter tilbake om halvannet år.

På kurs

I kveld sitter jeg altså på kurs og lærer hvordan jeg kan lage meg en blogg. Det kan jo være kjekt å ha når jeg nå etterhvert setter kursen mot det store utland igjen; først en måneds tid med ferie i Bolivia for å lade opp til neste utfordring - halvannet år på Madagaskar.

Her på kurs er vi som et eget lite mini-FN, men jeg har selvsagt klart å finne meg en gruppe med latinamerikanere, så dermed føles verden litt mindre og tryggere.

Det er litt som å være på leir, dette her; med leker og framføringer. Men vi har også hatt noen riktig så gode forelesninger. Det er litt rart å være student igjen, men det er jo alltid kjekt å lære noe nytt.