Informasjonsoverskudd fører til underskudd

Dagens tema og hjertesukk gjelder mobiltelefoner. Eller egentlig ikke telefonen i seg selv, mer har det vel å gjøre med telefonens eier. For det er noe som skjer når man bruker mobilen i det offentlige rom, for eksempel på tog eller trikk, på gata – eller på et offentlig toalett. Hva er forresten dette med å bruke telefonen på do? Er det virkelig nødvendig? Men det var ikke egentlig stedet dette innlegget gjaldt, men mer bruken.

Jeg kan forstå de som på toget ringer hjem og sier ting som “Hei, kjære, sitter på toget nå. Er hjemme om 20 minutter. Kan du sette på potetene?!” Det er en kort og grei beskjed, og som sidemann, og fremmed, får jeg ikke allverdens innsikt i naboens liv. Så er det de som ikke nøyer seg med å be om poteter, men som går inn i alle middagsdetaljer. Det er vel i grunn mest av alt irriterende, og det føles unødvendig at jeg skal måtte bruke ørene til å høre på dette.

Men så har vi de som, kanskje særlig litt utpå kvelden, begir seg svært langt inn i intimsfæren. Det medfører en helt annen utfordring for meg som en fremmed, men på samme tid fysisk svært nærstående person. Det er definitivt mange ting jeg ikke behøver å vite om mine medmennesker, det kan tvert i mot til tider være litt pinlig å få denne kunnskapen. Jeg er nemlig til tider oppsatt med litt klisterhjerne, og jeg har derfor fortsatt ikke glemt den utlegningen jeg hørte for noen år siden om barbering. Og da er det ikke barbering av skjegg eller bart vi snakker om, for å si det sånn. (Se der – da har jeg jo fått overført noen bilder til din hjerne også…) Men dette er altså først og fremst pinlig. Den biten av mobilbruken som virkelig frustrerer meg, er den som trigger nysgjerrigheten min. Jeg sitter altså på toget eller på bussen,  eller som i dag; på do… – og blir servert den ene siden av en samtale. Jeg kan ikke unngå å høre hva som blir sagt, og jeg kjenner at sladrekjerringa i meg våkner. Jeg er jo i utgangspunktet en veloppdragen dame, og har lært hjemme at det ikke er pent å sniklytte – men det kan da ikke kalles sniklytting når det blir snakket nesten inn i øret på meg? Og det øret vokser i takt med samtalen for å få med seg hva som blir sagt. Og det er her det virkelig frustrerende kommer inn i bildet. For disse samtalene blir litt som å følge med på episode etter episode av en spennende serie – og så mister du den siste. Den oppklarende og oppsummerende løsningen får du aldri.

Så nå sitter jeg her, da, og lurer. Hvordan gikk det med deg som hadde fått overtalt sjefen til kjæresten din til å sette deg på gjestelista til julebordet, slik at du kunne komme overraskende? Ble kjæresten glad, slik som du ønsket, eller ble han bare sur, slik som det vel egentlig hørtes ut til at både du og samtalepartneren din frykta? Ble du sparka ut, eller fikk du bli? “Hvis han ikke liker dette er han ikke den fyren jeg vil ha,” sa du så kjekt. Men er dere fortsatt sammen?

Og hvordan ble egentlig den turen til Barcelona, du som på impuls hadde vært hjemom og pakka en bag og henta passet ditt for å bli med typen du traff i går på tur? Gikk det bra? Rakk du flyet? Stoppa moren din deg? Var fyren en gal øksemorder, eller er dere nå gift og har tre barn?

Til alle dere som lar oss andre fremmede få være deltakere i en liten bit av livet ditt – burde dere ikke hatt fortsatt informasjonsplikt? I utgangspunktet var jeg i grunn ikke interessert i informasjonen du ga, men du lar meg sitte igjen med vekket nysgjerrighet. Og selv om jeg har en forholdsvis god fantasi så vil jeg aldri få vite sannheten. Med mindre vi møtes på do igjen, da…

Stropp og silikon

Noen ganger tenker jeg at vi damer/jenter/kvinner (bruk det som passer deg best) godtar litt for mye uten å protestere. Eller kanskje det er slik at dersom en ting alltid har vært sånn så tror vi at det er slik det må være for alltid? Eller kanskje vi ikke vil snakke om ting litt sånn inn i intimsfæren? Hm – nei, det tror jeg forresten ikke.

Vi skal nå i hvert fall et lite stykke innoveri intimsfæren her, dog ikke lenger enn til undertøyet. Det er mange år siden jeg begynte å bruke bh, og det er mange år siden jeg begynte, flere ganger om dagen, på en mest mulig diskre måte, å liste hånda, og tidvis halve armen, innenfor genseren, over skulderen og et stykke ned på ovearmen for å fiske tak i en bh-stropp på tur. Det er utrolig irriterende, ikke minst når dette skjer vinterstid med cirka fem lag med klær… Men dette er jo ikke noe vi snakker så mye om. Jeg har alltid tenkt stroppeflukten nok skyldes mine ikke akkurat atletiske skuldre. Hadde jeg bare hatt ordentlig veltrente skuldre ville sikkert stroppene holde seg der de skulle.

Men så i forrige uke fikk jeg snusen i at det finnes noen silikon-dingse-greier som man kan legge rundt stroppen, og så skal de holde seg på plass. Innkjøpet er nå gjort – og, under over alle under – siden mandag har jeg ikke dratt i en eneste stropp. Jeg har vært så fornøyd at jeg til og med har bedrevet litt stroppe-flashing. Og så viser det seg at de som er blitt “beflashet” vil ha alle detaljer om kjøpssted og  pris. Dette med glidende stropper er altså noe som har frustrert flere enn meg, kanskje også deg som leser dette? Da blir i så fall mitt spørsmål: hvorfor i alle dager har vi damer/jenter/kvinner i tiår etter tiår godtatt dette? Hvorfor har vi ikke protestert? Krevd glidefrie stropper? Jeg kan aldri tenke meg at gutta hadde godtatt boxere som måtte dras opp jevnlig?

Fotball

Jada, jeg vet det – fotball er ikke akkurat min greie. Men de siste dagene har det vært veldig mye fotball på alle nyhetssendinger, og jeg fascineres en smule. Og jeg undres på hva fotball egentlig er. Fotballnyheter de siste dagene:

• Bodø-Glimt får ymse straffer for å ha reist en dag for seint til bortekamp.
• Et par-tre klubber i eliteserien kommer kanskje til å starte neste sesong med minuspoeng på grunn av minus i kassa.
• Follo har kvalifisert seg for førstedivisjon, men får ikke lov til å gjøre det fordi styret ikke fylte ut de rette papirene til rett tid.

Si meg, er det bare meg, eller har noe av dette noe som helst med fotball (rund ball, elleve spillere på hvert lag, mål, corner og straffe) å gjøre???

Norsk og krig

I to dager har jeg fått være sensor på muntlig norskeksamen. Det blir jo stilt krav til alle som vil ha varig oppholdstillatelse her i landet at de må ha gjennomført norskopplæring eller bestått norskprøver. Og det er en fin ting – for språk er definitivt nøkkelen til ethvert samfunn.

På mandag var det norskprøve to, som er et mellomnivå i norsk. Du kan nok til å klare deg, men ikke nok til å få de spennende jobbene eller delta i alt det som skjer rundt deg – for mange er dette bare et delmål på veien mot norskkunnskaper. Det skal sies at min gassisk nok aldri nådde et slikt nivå…

Men altså; på norskprøve 2 er alltid den første oppgaven: “Kan du fortelle litt om deg selv.” Oppgaven er nok mest ment for å roe nervøse kandidater ved å få snakke om noe kjent. Men som sensor og eksaminator er det mange ganger en spesiell opplevelse. Vi får et innblikk i liv som har blitt levd på så utrolig forskjellige måter.

Denne gangen møtte vi blant annet en mann som fortalte om livet i Somalia før flukten til Norge. Hvordan familien hadde hatt en stor butikk. De hadde tjent godt, han fikk studere – men så kom krigen. Da det roet seg, prøvde de å bygge ting opp igjen, men det var vanskelig. Korrupte offentlige ansatte skulle ha sin del av hver eneste kakesmule, ulike grupperinger sto mot hverandre, og til slutt ble det umulig å fortsette, og han og familien flyktet.

Og nå er han altså her, og skal skape en fremtid for seg og familien. I et land som ikke akkurat verdsetter utdannelsen og erfaringen han har med seg.  Som mange ganger bare vil se ham som “innvandrer” – som en del av den store gruppen som vi kanskje ofte tenker at begynte livet sitt den dagen de kom til Norge. den dagen skolegang, arbeidserfaring, sosial status og relasjoner ble nullstilt.

Rykk tilbake til start…