I to dager har jeg fått være sensor på muntlig norskeksamen. Det blir jo stilt krav til alle som vil ha varig oppholdstillatelse her i landet at de må ha gjennomført norskopplæring eller bestått norskprøver. Og det er en fin ting – for språk er definitivt nøkkelen til ethvert samfunn.
På mandag var det norskprøve to, som er et mellomnivå i norsk. Du kan nok til å klare deg, men ikke nok til å få de spennende jobbene eller delta i alt det som skjer rundt deg – for mange er dette bare et delmål på veien mot norskkunnskaper. Det skal sies at min gassisk nok aldri nådde et slikt nivå…
Men altså; på norskprøve 2 er alltid den første oppgaven: “Kan du fortelle litt om deg selv.” Oppgaven er nok mest ment for å roe nervøse kandidater ved å få snakke om noe kjent. Men som sensor og eksaminator er det mange ganger en spesiell opplevelse. Vi får et innblikk i liv som har blitt levd på så utrolig forskjellige måter.
Denne gangen møtte vi blant annet en mann som fortalte om livet i Somalia før flukten til Norge. Hvordan familien hadde hatt en stor butikk. De hadde tjent godt, han fikk studere – men så kom krigen. Da det roet seg, prøvde de å bygge ting opp igjen, men det var vanskelig. Korrupte offentlige ansatte skulle ha sin del av hver eneste kakesmule, ulike grupperinger sto mot hverandre, og til slutt ble det umulig å fortsette, og han og familien flyktet.
Og nå er han altså her, og skal skape en fremtid for seg og familien. I et land som ikke akkurat verdsetter utdannelsen og erfaringen han har med seg. Som mange ganger bare vil se ham som “innvandrer” – som en del av den store gruppen som vi kanskje ofte tenker at begynte livet sitt den dagen de kom til Norge. den dagen skolegang, arbeidserfaring, sosial status og relasjoner ble nullstilt.
Rykk tilbake til start…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar