Dagens tema og hjertesukk gjelder mobiltelefoner. Eller egentlig ikke telefonen i seg selv, mer har det vel å gjøre med telefonens eier. For det er noe som skjer når man bruker mobilen i det offentlige rom, for eksempel på tog eller trikk, på gata – eller på et offentlig toalett. Hva er forresten dette med å bruke telefonen på do? Er det virkelig nødvendig? Men det var ikke egentlig stedet dette innlegget gjaldt, men mer bruken.
Jeg kan forstå de som på toget ringer hjem og sier ting som “Hei, kjære, sitter på toget nå. Er hjemme om 20 minutter. Kan du sette på potetene?!” Det er en kort og grei beskjed, og som sidemann, og fremmed, får jeg ikke allverdens innsikt i naboens liv. Så er det de som ikke nøyer seg med å be om poteter, men som går inn i alle middagsdetaljer. Det er vel i grunn mest av alt irriterende, og det føles unødvendig at jeg skal måtte bruke ørene til å høre på dette.
Men så har vi de som, kanskje særlig litt utpå kvelden, begir seg svært langt inn i intimsfæren. Det medfører en helt annen utfordring for meg som en fremmed, men på samme tid fysisk svært nærstående person. Det er definitivt mange ting jeg ikke behøver å vite om mine medmennesker, det kan tvert i mot til tider være litt pinlig å få denne kunnskapen. Jeg er nemlig til tider oppsatt med litt klisterhjerne, og jeg har derfor fortsatt ikke glemt den utlegningen jeg hørte for noen år siden om barbering. Og da er det ikke barbering av skjegg eller bart vi snakker om, for å si det sånn. (Se der – da har jeg jo fått overført noen bilder til din hjerne også…) Men dette er altså først og fremst pinlig. Den biten av mobilbruken som virkelig frustrerer meg, er den som trigger nysgjerrigheten min. Jeg sitter altså på toget eller på bussen, eller som i dag; på do… – og blir servert den ene siden av en samtale. Jeg kan ikke unngå å høre hva som blir sagt, og jeg kjenner at sladrekjerringa i meg våkner. Jeg er jo i utgangspunktet en veloppdragen dame, og har lært hjemme at det ikke er pent å sniklytte – men det kan da ikke kalles sniklytting når det blir snakket nesten inn i øret på meg? Og det øret vokser i takt med samtalen for å få med seg hva som blir sagt. Og det er her det virkelig frustrerende kommer inn i bildet. For disse samtalene blir litt som å følge med på episode etter episode av en spennende serie – og så mister du den siste. Den oppklarende og oppsummerende løsningen får du aldri.
Så nå sitter jeg her, da, og lurer. Hvordan gikk det med deg som hadde fått overtalt sjefen til kjæresten din til å sette deg på gjestelista til julebordet, slik at du kunne komme overraskende? Ble kjæresten glad, slik som du ønsket, eller ble han bare sur, slik som det vel egentlig hørtes ut til at både du og samtalepartneren din frykta? Ble du sparka ut, eller fikk du bli? “Hvis han ikke liker dette er han ikke den fyren jeg vil ha,” sa du så kjekt. Men er dere fortsatt sammen?
Og hvordan ble egentlig den turen til Barcelona, du som på impuls hadde vært hjemom og pakka en bag og henta passet ditt for å bli med typen du traff i går på tur? Gikk det bra? Rakk du flyet? Stoppa moren din deg? Var fyren en gal øksemorder, eller er dere nå gift og har tre barn?
Til alle dere som lar oss andre fremmede få være deltakere i en liten bit av livet ditt – burde dere ikke hatt fortsatt informasjonsplikt? I utgangspunktet var jeg i grunn ikke interessert i informasjonen du ga, men du lar meg sitte igjen med vekket nysgjerrighet. Og selv om jeg har en forholdsvis god fantasi så vil jeg aldri få vite sannheten. Med mindre vi møtes på do igjen, da…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar