Jeg sa på et styremøte her forleden at “misjonærer er de siste kommunister”. Det falt kanskje noen litt tungt for brystet, men jeg tror nå fortsatt at på mange måter er vi de som er nærmest å leve “den kommunistiske drømmen”. I kommunismen skulle staten passe på alle sine (og vi vet jo alle hvordan det gikk…); for oss er det misjonen som tar seg av oss – og det gjør livet ganske så trygt og godt for oss.
Vi kommer ut til et land, som regel ganske langt borte. Der står noen klar til å ta oss imot, vi blir innstallert i en leilighet som misjonen har skaffet. Huset eller leiligheten er så godt som ferdig møblert; vi er i utgangspunktet utstyrt med kjøleskap, stekeovn (på gass! Jippi!), spisebord og stoler, senger og madrasser og noen pulter. Sofa, gardiner og kjøkkenting får vi kjøpe selv. Ganske så kjekt og praktisk det hele.
Lønnsmessig er det heller ikke de store forskjellene; det er en lønnsskala som tar hensyn til utdanning og ansiennitet, men ikke så mye annet. Ganske så flatt; du kan i grunn ende opp med å tjene mer enn sjefen din. Og det er ingen som synes det er det miste rart!
Og så er det bilene. Misjonen har x antall biler som vi kan disponere. Først og fremst til arbeid selvsagt, så dermed ender vi opp i en situasjon som er midt mellom den kommunistiske “del godene” og “bo hjemme hos mamma og pappa”, noe som munner ut i spørsmålet: “Kan jeg ta bilen i dag?” (et spørsmål som jeg har stilt skammelig mange ganger hjemme hos foreldrene mine…)
Alt i alt lever vi etter: “arbeid etter evne, få etter behov”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar