tirsdag 25. oktober 2011

Trygghet

I dag morges da jeg kom inn i heisen, så jeg et oppslag med overskriften “Et ønske om solidaritet”. Nattevakta vår her i blokka har vært i en ulykke, og har ligget på sykehus siden lørdag. Han er blitt operert, men for hver dag stiger regningen, og familien har ikke så mye penger. Derfor ble alle beboerne bedt om å bidra.

Da jeg kom ut snakka jeg litt med hovedvakta vår, Clemente. Han fortalte at Moises hadde blitt påkjørt av en motorsykkel på lørdag kveld, og at lårbeinet var brukket på flere steder. Legen vil gjerne sette inn en plate, men det er usikkert om det finnes nok penger til det.

Mens Clemente fortalte, kjente jeg at det verka litt i beinet mitt – jeg vet jo litt om hvilke konsekvenser nærkontakt med en motorsykkel kan få. Men jeg tenkte også på de store forskjellene. Selv om jeg etter en dag på sykehuset, som selvsagt var blant byens beste, fikk beskjed om at forsikringen ikke dekket ulykker, så jobba jeg på en skole som hadde en advokat som tok seg av det hele. Huseierne der jeg bodde tok ansvaret for å anmelde og følge opp kontakten med han som hadde kjørt på meg. Da jeg kom hjem fra sykehuset, kunne jeg ansette en “privat assistent” som hjalp meg med absolutt alt; dusjing, mat, følging, legebesøk osv. Og da jeg etter et par måneder kom hjem til Norge fikk jeg gratis oppfølging på sykehus, og fysioterapi tre ganger i uka. I og med at jeg hadde bodd såpass lenge utenlands hadde jeg ikke rett på sykepenger eller arbeidsledighetstrygd, men jeg hadde foreldre som stilte opp – med en mamma som brukte to timer om dagen for å få meg fram og tilbake til jobb.

Moises kommer antagelig til å måtte låne penger av familie og venner. Han får ikke slippe ut av sykehuset før regninga er betalt, og for hver dag blir sluttsummen høyere. Han vil ikke få noe tilbud om fysioterapi, med mindre han er villig til å betale for det selv. Hvis han ikke rimelig kjapt er tilbake på jobb, vil han ganske snart stå uten jobb.

Etter ulykken min så jeg hvor viktig familien var som sikkerhetsnett for meg (selv om det var noe frustrerende når mamma og søster diskuterte meg som en pakke “Hvis dere kan ta Mathilde (min niese) i helga, så kan jeg ta Lene.”…), men om jeg ikke hadde hatt familie, så hadde jeg sannsynligvis fått en eller annen støtte fra det offentlige for å overleve. Moises har kun familien, en forholdsvis fattig familie – i hvert fall nå som de må betale sykehusregninga…

1 kommentar:

  1. Kan du ikke organisere en liten privat innsamling ? Oppgi et kontonummer, så kan vi blogg-følgere få lov til å bidra litt ?
    Søstra

    SvarSlett