fredag 25. november 2011

Mestring

Tidlig fredag morgen – i dusjen. Lene våkner brått da hun ser noen bevegelser i vinduskarmen. Kan det være? Ja, det var visst akkurat det det var. En nattsvermer. Dusjen er et skikkelig dårlig sted å møte nattsvermere når du har en godt utvikla fobi. Det er noe med å møte det du kanskje er mest redd for i verden – i naken tilstand. Du stiller på et vis med et handicap.

Lykken var at jeg var nesten ferdig, så med øynene stivt festa på vinduskarmen fikk jeg av de siste såperestene og skynde meg ut.

Så kom spørsmålet, da; skulle jeg lukke døra til badet godt igjen, slik at jeg mer eller mindre hadde kontroll på udyret, eller skulle jeg holde døra åpen, og håpe på at den forsvant gjennom det halvåpne soveromsvinudet? (For de som har fulgt bloggen og vet om nettingen foran vinduet; gode tips på hvordan jeg skal få den til å sitte tas imot med takk! Nå er det så mange små hull i veggen etter tegnestifter som har falt ut at huseieren sannsynligvis kommer til å anklage meg for å ha starta termittkoloni eller noe i den stilen. For tiden er nettingen festa med lærertyggis; ei klyse på veggen og ei på nettingen, press godt sammen – og håp at det holder…)

Nå er det blitt kveld, og jeg er endelig hjemme fra jobb. Da kommer jeg på nattsvermeren. Egentlig utrolig at jeg har klart å glemme den. Jeg vet at Marianne i 5. etasje ikke er hjemme, og jeg tør definitivt ikke å gå til noen av de andre naboene og spørre om hjelp til å knerte en dusj-nattsvermer.

Det er da jeg tenker at det er på tide å bli voksen. Skritt en blir å sjekke om den fremdeles er der. Denne gangen har jeg en fordel; jeg er ikke naken. Du verden så mye mindre sårbar man føler seg da! Utstyrt med en ganske tjukk klut våger jeg meg inn i dusjen. Og der i vinduskarmen ligger det, det ekle udyret. Jeg puster dypt inn, strekker ut hånda, og skal legge kluten over monsteret. Ved første forsøk vil ikke armen helt adlyde, men andre gang klarer jeg det. Jeg løfter på kluten, og ser en liten støvsky, men ser også at fienden min ligger igjen. Jeg klemmer en gang til, og denne gangen er vinduskarmen tom da jeg løfter kluten. Jeg skal riste fobiutløseren min ned i do, men det er ikke noe å riste, for han (det er helt sikkert en han!) ligger på gulvet. Men i og med at det ikke er så mye som den minste lille vingebevegelse klarer jeg å bøye meg ned, får krypet inn i kluten, og så er alt klart for å skylle ham ned. Men han sitter fast. Jeg prøver å riste litt til, men der sitter’n. Til slutt må jeg dytte litt med en finger. Kroppen min er full av gåsehud, jeg er litt kvalm og skjelver – men årsaken til alt dette ligger nede i doskåla, og blir raskt skylt ned.

Kanskje jeg er voksen nå?

3 kommentarer:

  1. Dette er en milepæl og eksponeringsterapi på høyt plan. Hjernen din skjønte at dusj- nattsvermeren IKKE var den samme som den som har gitt deg fobien. Gjennomfør dette en 5-6 ganger til og du nærmer deg å være kurert. Gratulerer !

    SvarSlett
  2. Hei på deg!!
    Stakkars deg siden du er så redd nesten like mye som jeg er redd for edderkopper : )
    Men du er flink som klarte det da!

    Men jeg bare lurer på... Har du aldri hørt om Borrelås??
    Ha... Ha...
    - Lille Mattekatt

    SvarSlett
  3. Tøffa!
    Jeg har reist fra Fandriana siste gang for denne perioden. Grått store krokodilletårer sammen med Helen og tenkt på deg. Skal hilse masse.

    SvarSlett