Kulturstudie

I går var jeg invitert i bursdag. To veldig søte jenter fylte sju år, og det må jo feires! Barnas mor er ikke norsk, men sør-amerikansk, så det gjør jo at jeg føler meg litt ekstra hjemme. Siden det er rett før jul var barne- og voksenbursdagen slått sammen, og ei av jentene sa fornøyd: “Det kommer 35 i bursdagen vår!”

Som vanlig var det dekka opp med mat nok til å mette alle som er invitert, og det meste av slekta deres i tillegg. Det var pølser og pizza til barna (og forsåvidt oss voksne), det var reker med sursøt saus, rekesmørbrød, røkt kolje med rekesaus, lune poteter, baguetter, frukt, muffins, snacks, sjokolade – og ganske så mye mer. En Cochabambiner hadde vært svært lykkelig (i Cochabamba sier man stolt: “Vi spiser ikke for å leve, vi lever for å spise!”)

Klassekameratene til jentene løp lykkelige rundt, de dansa litt i “diskoteket”, så litt på film, spilte ball og hadde det flott. Vi voksne hang rundt, skravla på norsk og spansk, erta hverandre og lo. En “etnisk norsk” pappa var tøff nok til å være med på hele gildet. Tror han var ganske så fornøyd med serveringen, og også med å få spille litt ball med ungene. Det skal sies at det ikke er bare-bare å dukke midt opp i en “latino-fest”. Man kan si mye om slike sammenkomster, men traust er i hvert fall ikke et ord jeg ville bruke.

Vi koste oss altså, både store og små, men så kom tiden da barnebursdagen var over. Mammaer og pappaer begynte å komme for å hente sine håpefulle. Det var her kulturstudien kom inn i bildet: Inne i huset 12-15 voksne mer eller mindre latinos, med forholdsvis høy latter og mye fakter. I gangen sto 6-9 “norske” foreldre. Luene var trukket godt nedover øra, skjerfet var stramt  og godt i halsen, og hanskene kom ikke av hendene. De fikk tilbud om brus, om kaffe, kake, mat – og ikke minst om å komme inn. Det er lite respons. Litt forsiktig risting på hodet. Ei søt columbiansk dame tilbyr litt mat og drikke til ei norsk mamma, og får et bryskt “Nei! Jeg skal ikke ha!” tilbake.

Til slutt våger noen seg innover i stuene for å lete etter poden, men en kaffekopp er de definitivt ikke interessert i.

Det snakkes ofte om integrering her i Norge. “Innvandrerne må integreres!” er omkvedet. Men hvordan i alle dager skal man kunne integreres når det er så vanskelig å bli kjent med kulturen man ønsker å bli en del av? Ei av damene sa “Jeg har bodd i Norge i 7 år, men jeg har ingen norske venninner.”

Men så finnes det noen som gjør noe med saken. Foreldrene til ei venninne skal feire første juledag sammen med en gjeng eritreere; da blir det en blanding av familie og gamle juletradisjoner, og nye venner og en internasjonal vri på julen.

Jeg tror mitt juleønske i år er at vi alle kan finne fram smilet vårt, hilse på hverandre, og aller helst snakke med hverandre; selv om vi i utgangspunktet virker svært forskjellige.