Yndlingsverksted

 

Jeg har tidligere hevdet at misjonærer er de siste kommunister, her vi virkelig deler på godene. En del av det, er at Kristian og jeg har hver vår bilnøkkel til samme bil.

En dag ringte Kristian for å høre om bilen var ledig; han og gutta skulle på tur til fjellet Tunari (5030 moh) en lørdag. Meningen var ikke å være bitchy, men jeg var en smule skeptisk til turen, for lille gullet har en stygg lyd under, og det er kjedelig å bli stående fast i nærmere fem tusen meters høyde. Ikke alltid så tett mellom bilene som kommer forbi der…

Men både Kristian og jeg kjører rundt i byen, og en dag kom han og lurte på om det var han som var litt paranoid, eller om jeg også hadde merka at bremsene ikke var så egna til bråbremsing. Dagen etter at han spurte, merka jeg det selv. Det er ingen god følelse når du står på bremsen, men rompa på bilen foran fortsatt kommer nærmere og nærmere. Det har nå allikevel gått bra med oss alle tre; Kristian, bilen og jeg, men nå var tiden kommet for et lite verkstedbesøk.

De kjenner meg etterhvert på verkstedet, så jeg forklarte Don Jaime hva det gjaldt, og han ropte på verksmesteren sin. Jeg følte meg litt som en som kommer til legen og klager over diffuse muskelsmerter, men ble veldig fornøyd med “legen” som faktisk lytta til meg da jeg sa at det er “en skarp metall-lyd under bak”. Ikke akkurat mekanikerspråk det der, nei.

Han inviterte meg ut på prøvetur for å teste bremsene og for å lytte etter lyden min. Ganske snart fikk Kristian og jeg støtte i at bremsene ikke var de beste. På vei opp en bratt bakke nærmest hoppa vi over en fartsdump, og jeg følte meg båssatt som blondine da mannen sier “Der! Det var den lyden, ikke sant?”
”Nei,” kan jeg heldigvis svare, “det der var bare setene i bagasjerommet som hoppa litt. “Min” lyd er en skikkelig metall-mot-metall-lyd, ikke noe sånne pinglegreier!”

Vel tilbake på verkstedet sier mekanikermannen at han nok tror at det er spiralfjøra under som lager lyden.
“Kom, så skal jeg vise deg"!”
Bilen blir lekkert manøvrert over smøregrava, og jeg blir invitert ned. Og bare så det er sagt; her snakker vi smøregrav med hvite fliser på veggene! Og så viser han meg gummipakningen han tror er problemet, og peker og forklarer om hva han har tenkt å gjøre med lille gullet mitt.

Må virkelig si at jeg er skikkelig fornøyd med et verksted som viser en kvinne  bildeler og tar henne nok på alvor til å forklare! Takk Toyosa!