Tap

På fredag var jeg som vanlig på jobb. Vi var rundt på noen skoler for å lever ut diplomer fra alle kursene vi har holdt det siste året. Vi var innom to skoler, og det var da jeg satte meg inn i bilen for å kjøre til skole nummer tre at jeg oppdaga det: fingeren min var tom, den fine forlovelsesringen min som gutta mine hadde plukket ut til meg satt ikke der lenger.

Jeg har flotte kolleger, og de hjalp meg å lete, og lete, og lete. Til absolutt ingen nytte. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan ringen kunne falle av fingeren min, men det har den altså gjort. Med klump i halsen og tårer i øynene ble jeg sendt hjem fra jobb for å lete hjemme også.

Hjemme var den heller ikke, så da måtte jeg jo bare bekjenne det hele for min kjære. Småhulkende i telefonen fikk jeg beskjed om å roe meg litt ned, tenke meg om, og så lete videre. Og så det til ingen nytte. Letingen altså – nedroinga funka til en viss grad.

I helgen har Mannen  vært på besøk. Den manglende ringen kom selvsagt opp:
Mannen: "Så du har virkelig ikke funnet ringen? Den er borte?"
Jeg, med tårer i øynene og klump i halsen igjen: "Ja, vi har leita over alt, men den er borte. Jeg fatter det ikke!"
Mannen, med et smil: "Ta det med ro, du har fortsatt det viktigste!"
Jeg, noe undrende: "Jaaa?"
Mannen: "Du har jo meg! Det beste smykket av alle!"

Så da så, sånn kan det jo også sies!