Forbikjøring og konsekvenser

Under karnevalet hadde vi også i år fått tilgang på billetter til en av hovedtribunene – og det er jo slikt man ikke kan si nei til, selv om tilbudet dukker opp fredag, og karnevalet er lørdag. Bussbilletter ville være umulig å få tak; “hele” Bolivia skal til Oruro under karnevalet.  Jeg har jo lille (?) hvite gullet stående, så jeg bestemte meg for å kjøre.

Planen var først å kjøre fredag kveld, men etter en del fram og tilbake fant vi ut at det nok ville være mindre trafikk om vi dro i halv-fire-tida om morgenen. Jeg tror ikke Raul var kjempehappy med transportløsningen, men humøret hans ble atskillig bedre da han fant ut at en god kamerat også skulle oppover: “Om Jose kanskje kunne sitte på? Han er trailersjårfør, kjenner veiene godt, så han kan hjelpe deg om noe skulle skje!” Han skulle bare visst…

Halv fire sto jeg dermed utenfor porten til Jose, og så kjørte vi i vei. Det skal sies at han ikke var dum å ha med seg; han kjente de fleste svingene, og visste hvor det var plass til å kjøre forbi. For kjøre forbi må man, det er såpass mye tungtransport som går på førstegir opp alle bakkene.

Det hele gikk riktig bra, Ricardo sovna, og Jose og jeg skravla. Så komvi til en rett nedoverbakke. Fin plass til å kjøre forbi først en saktegående buss og så en lastebil. Der jeg ligger pent på sida av lastebilen, legger den plutselig over mot meg. Jeg svinger mot venstre for ikke å bli truffet, da Jose brått roper “Stein!” Og det hadde han jammen rett i. Det hadde gått et ras, så lastebilen prøvde å unngå steinene på sin side, mens jeg dermed sto med valget mellom lastebil og stein. Det ble steinen. Et skikkelig smell, og så humpeti-hump, og en noe skremt og forvirra Ricardo. Jeg kom meg ut på sida. Det hadde regna, og det var godt med søle, og jeg sto i en helling med det punkterte hjulet nederst. Og jekken min var i minste laget for en Landcruiser…

Det var da trailersjåføren kom til sin rett; den hvite buksa ble ganske så rød, og etter utallige steiner lagt innunder bilen og en drøy time i regnet kunne vi fortsette med reservehjulet på – og et revna hjul med bulk i felgen i bagasjerommet.

Karneval i Oruro betyr at det ikke er så mye som fungerer som normalt, så vi måtte begi oss ut på nedstigninga til Cochabamba uten reservehjul. Det gikk bra.

Etter den tid har jeg gjort opptil flere forsøk på å rydde opp; jeg har vært i dekkbutikken, som ikke ville selge meg felg, men som sa at jeg kanskje kunne få tak i en brukt i en annen gate.

Vi dro ned i gata, men valgte kanskje ikke den beste dagen. Onsdag etter karnevalet er nemlig dage for ch’alla for butikker. Det betyr egentlig at man ber moder jord om velsignelse for virksomheten, men i praksis er det mest fyll. Søtten butikker senere var vi fortsatt uten felg, da vi stoppa utenfor en torneria, et dreieverksted. “Jada, detta kan jeg schikkert gjørra veitt du. Hikk. Men ikke i dag!”, snøvlet mannen fram.

I går kom jeg meg endelig til en annen torneria. “Jada, dette kan jeg fikse! Du må bare få dekket av felgen.” Så dermed var det ut på leiting etter gomeria, lappeverksted. Der fikk damen løsgjort felgen min, jeg leverte den til dreiemannen, som sa “Kom tilbake klokka fem!”. Klok av skade kom jeg klokka kvart på seks. “Beklager, señora, jeg har ikke hatt tid. I morgen klokka ti!”

I dag klokka fire henta jeg felgen min. Så imorgen satser jeg på å få nye dekk til hvite gullet, og så kan jeg lykkelig kjøre rundt med reservedekk på taket igjen!