Slik forløper en ganske vanlig hjemtur:
- Jeg møter på busstasjonen litt før åtte, som jeg har fått beskjed om.
- Billett er bestilt, så jeg er nå “Helen”, som er atskillig lettere for gassere å forholde seg til enn Lene
- Jeg er den heldige (?) innehaver av midtsetet på første rad i minibussen. Det betyr at jeg ved en bråstopp sannsynligvis vil knuse kneskålene fordi det egentlig ikke er plass til beina mine.
- Jeg setter meg nå tilrette, tar fram boka mi – man stiller da forberedt – og begynner å lese. Etter fire linjer kommer første selger – med brød. Så går det to linjer før det kommer en kjeksselger, og etter det får jeg tilbud om klokke, lommelykt, kalkulator, t-skjorte, ananas, regnfrakk, mer kjeks – sjokolade denne gangen, kake, dukke, litt mer kjeks. Og slik går en times tid.
- En nonn som virkelig må stå på god fot med Vårherre har vindusplassen. I og med at sjåføren er heller kortbeint har hun plass til å strekke ut beina, og hun er altså sjefen for vinduet. Jeg kjenner at misunnelsen begynner å innvadere meg. Fysj – en dødssynd!
- Så begynner minibussen å rugge veldig, for nå skal det stables på taket. Kofferten min var egentlig der oppe, men nå blir den omplassert. Det kommer nemlig noen svære jutesekker. Jeg lurer først på om det er lik vi skal frakte, for sekkene er i grunn ganske menneskelige i formen. Jeg har jo hørt at lik fraktes til hjembyen med taxibrousse, men trodde egentlig at det skjedde med kiste og ikke sekker. Og på måten sekkene blir lempa opp på taket konkluderer jeg med at det må være noe annet.
- Sakte med sikkert fylles bussen opp, men setet på min høyre side er fortsatt tomt, men så, oioioi, en liten åpenbaring. Noen ganger tenker jeg at det er synd at jeg ikke er 24 lenger, men på den annen side er det kanskje like greit? Fryktelig mange pene unge hankjønn i dette landet.
- Sjåføren kommer og starter motoren. Det er et godt tegn! Av en eller annen grunn pleier man å la motoren gå en fem minutters tid før man kjører.
- Sjåføren lukker dørene, og vi begynner å kjøre. På vei ut fra busstasjonen skraper vi nedi “Jeg er full,” sier sjåføren, og det har han rett i. Har en følelse av at vi har et heller høyt tyngdepunkt.
- Vi kjører ut av busstasjonen – og inn igjen. Det er visst noen papirer som må stemples. Men så kjører vi ut en gang til, og nå fortsetter vi.
- Første stopp er selvsagt bensinstasjonen. Vi må jo kjøpe diesel etter at de har fått inn billettpenger fra passasjerene, må vite.
- Neste stopp er etter et pas kilometer – ny passasjer, og enda høyere tyngdepunkt.
- Vi er ute av byen, og klokka er ikke mer enn litt over ti – slettes ikke verst.
- Deretter går det veldig fint en stund, helt til tærne mine sovner og kneet mitt skriker. Vi sitter temmelig tett, så om jeg flytter på beina, så påvirkes de andre. Men må jeg så må jeg. Nonna børster litt av skjørtet sitt og ser ikke så pent på meg, men åpenbaringen smiler.
- Trikset når man er på lang tur er å telle. Jeg teller saaakte til fem hundre, og så ser jeg hvor mange kilometer vi har gjort unna. Gassiske veier er nemlig utstyrt med støtter for hver kilometer som forteller deg hvor langt det er til neste by og hvor langt du har kjørt. Genialt!
- Da jeg har telt til376 nekter ankelen å samarbeide mer, og jeg tenker at nå kommer i hvertfall nonna til å bli sur, men så flytter åpenbaringen beinet opp på kanten foran oss, og da har jeg unnskyldning til å vekke anklene igjen.
- Da begynner det å regne, først noen drypp, og så kommer syndefloden – på nonna. Vinduene er jo ikke tette, så dermed trekker hun nærmere oss andre dødelige.
- Vi kommer oss gjennom Antsirabe, og jeg begynner å drømme om å komme hjem i halv fem-tida. Da stopper vi, og sjåføren snakker ivrig i mobilen. Det er visst en vi skal møte, men hvor? Vi gir til slutt opp, og kjører videre.
- Etter 500 meter møter vi politikontroll nummer 6. Som vanlig telles antall passasjerer, og politimannen bemerker at vi vel har litt høy last, men vi blir allikevel vinka avgårde.
- Tissepause! Jeg misunner menn, det er liksom litt enklere. Jeg benytter anledningen til å strekke på knær og ankler, og det er i grunnen enda bedre enn å tisse.
- Så er det tid for matpause. Når jeg er på tur synes jeg fire slurker vann og tørre kjeks er en fin diett; lite inn betyr at ikke så mye vil ut heller. Praktisk på lange turer… Så mens de andre toger inn til risen, spaserer jeg. Fram og tilbake på parkeringsplassen, mens alle barna i nabolaget ser på meg.
- Folk kommer ut og en gammel mann begynner å snakke med meg – på fransk. Jeg er skikkelig god til å si at jeg ikke snakker fransk, på fransk. I grunn er jeg nok litt for god, for ingen tar notis av det, de fortsetter bare på fransk. Jeg skjønner jo ofte hva de spør om, så da prøver jeg å svare – på gassisk. Mannen blir selvsagt imponert over alle de gassiske ordene mine, og da gammel mann nummer to kommer for å snakke sier han “Hun snakker ikke fransk, bare gassisk!” Det er vel kanskje en sannhet med visse modifikasjoner, men innen kort tid er hele bussen informert om “Helens” gassisk-kunnskaper. I det jeg setter meg inn hører jeg at det snakkes om meg “hun snakker gassisk, hun jobber på lærerskolen, hun er engelsklærer.” Er nesten overrasket over at de ikke også slenger på “hun bor i det hvite huset ved siden av klinikken, hun bruker str 38 i sko…” Ikke for det, det er slettes ikke umulig at det var akkurat det de snakka om…
- Ny politikontroll ved den store broa, men en svært så kjekk politimann, som blunker til meg. “Fnis, fnis,” fra meg, stygt blikk fra nonna.
- Sjåføren har satt på musikk, så jeg og ei bak meg synger med på alle 80-talls hitene.
- “Jippi!” Avkjøringa til Fandriana! Da er det bare 42 kilometer igjen. Og nonna har fortalt at hun skal av i landsbyen før. Det betyr 21 kilometer med bare meg og åpenbaringen i en treseter. Knærne mine synger av glede ved tanken.
- Vi kommer til landsbyen halvveis. Det er en del som skal av, og det er i hvert fall mye som skal ned fra taket. Da passer det fint å hoppe ut og strekke litt på seg. Landsbyens skrue ser meg og hilser blidt på fransk og kommer og rekker fram hånda og unnskylder seg da jeg svarer på gassisk. Dermed vet også denne landsbyen at jeg ikke snakker fransk, at jeg jobber på SFM osv osv.
- Da jeg skal sette meg inn igjen tilbyr nonna meg vindusplassen siden hun snart skal av. O lykke!
- Vi har nådd slutten av kassetten, men det er jo bare å snu den, så da blir det ny runde med Toto, Lionel Richie, Paul Young og alle de andre. Du verden hvilke mengder av sangtekster som ligger lagra i hjernen min.
- Vi kjører inn på klosteret til nonna, hun forlater oss med et “misoatra betsaka”, og så er det bare 17 km hjem.
- Vi kommer på toppen av bakken, sjåføren senker ikke farten, så jeg begynner med febrilske “azafady, azafady, eto, eto” (“unnskyld, her"). Han stopper utenfor kiosken, jeg hopper ut, peker opp på taket der kofferten min er og han begynner å løsne knuter. Noen av studetene kommer og hilser på. Kjekt å ha noen å snakke med mens sjåføren sliter – og etterhvert gir opp. Jeg må bli med til busstasjonen, og så skal han kjøre meg tilbake etterpå.
- Vi kommer til sentrum, og alle går ut, unntatt de to som sitter foran sammen med sjåføren. Jeg går også ut, og tenker at det var egentlig greit at jeg måtte bli med, for da huska jeg på flaska med lampeolje som jeg hadde satt igjen. Jeg står pent utenfor bussen, alle får bagasjen sin og går, men min grønne koffert er fremdeles begravet under jutesekkene. Jeg må visst bli med videre.
- Ferden går nå til Madam Magda. Det viser seg at hun og mannen driver en stoffbutikk. Det var altså stoffruller og ikke lik vi kjørte rundt med. Når guttene har fått av alt blir jeg gjenforent med kofferten min, før jeg blir stua inn i forsetet.
- Så går ferden mot busstasjonen igjen for å levere noen brev, før vi setter kursen mot skolen. I det jeg gjør meg klar til å hoppe av, skjønner jeg at sjåføren har tenkt å kjøre opp veien min, så dermed blir jeg brakt til porten, og en av de søte hjelpeguttene bærer kofferten min helt inn i stua.
- Klokka er blitt halv seks, men jeg kommer hjem til et hus som lukter av kinesisk gryte og sjokolade- og peanøttkjeks. Jeg har det nå bra, da…
