En lang dags ferd mot natt…

… eller egentlig ble det mot sommer. I august 2013 leverte vi inn noen kilo papirer på den danske ambassaden i La Paz. Da jeg satt på flyplassen i Amsterdam på vei hjem fra påskebesøk fikk jeg en mail fra en saksbehandler i UDI. Ante ikke at det at man får tildelt en saksbehandler kam utløse så mye glede, men jeg satt nå der mutt putt alene på den store flyplassen med et stort smil.

Saksbehandleren skrev dessverre ikke for å fortelle at nå var oppholdstillatelsen i boks, men for å si at han trengte flere dokumenter. Jeg er forsåvidt veldig takknemlig for at vi fikk en saksbehandler som ikke bare avviste saken, som han kunne gjort, men i stedet ga meg beskjed om hvilke dokumenter som ville styrke saken vår.

Disse dokumentene måtte via både konsulat og ambassade, så det tok sin tid. Da  jeg endelig fikk bekrefta at alt var på plass i UDIs digitale arkiv – ja, da var saksbehandleren en uke på kurs.

Søndagen etterpå skrev jeg så en mail for å si at alt var på  plass, så nå var det bare å se på saken igjen. Da fikk jeg et automatsk svar om at han denne uka skulle sitte på telefontjenesten på UDI.

På fleip sa jeg til noen kolleger: “Med vår flaks er han vel på ferie neste uke!” Mandag 26. mai kom, jeg hadde skrevet ny mail og spurt om han fortsatt trengte noe. Da dukket et nytt automatisk svar opp: “Er på kurs, veilledning og ferie. Tilbake på kontoret 13. juni.”

13. juni! Det føltes veldig lenge til akkurat da, så da jeg var ferdig med undervisningen var det bare å sette telefonen på høyttaler og jobbe i en drøy time mens jeg venta på å komme først i telefonkøen. “Det er nå 9 veiledere som svarer. Du er nummer 74 i køen.”

Tilslutt var det min tur, og etter å ha forklart hele saken gikk damen med på å slå oss opp i systemet.
“Jeg ser at det er foretatt et vedtak i saken torsdag 22. mai,” sa damen.
”Er det foretatt vedtak for alle tre?” spurte jeg.
Det var det.
”Men du kan ikke fortelle med hva vedtaket er?” spurte jeg så med en smule håp i stemmen.
”Nei, du må bare vente til du får svaret i posten.”

Skal innrømme at jeg ikke var veldig produktiv på jobb etter det, men hadde ikke noe lyst til å komme hjem før postmannen hadde vært der. Jeg kom etter postmannen, men han hadde kun hatt med en halvkilo reklame til meg.

Noe oppgitt over livet dro jeg for å vaske bilen, trene (det sier noe om mitt desperasjonsnivå…) og handle. Da jeg kom hjem, så jeg at jeg hadde fått mail. Min søte, snille saksbehandler hadde skrevet for å si at han slettes ikke trengte mer papirer – for opphold hadde blitt innvilget for alle tre; nå var det bare å ta kontakt med den danske ambassaden.

O, lykke!

Tirsdag ringer jeg til ambassaden. Der får jeg beskjed om at visum-seksjonen ikke svarer på telefon, så jeg må skrive en mail. Automatisk svar kommer: “Vi har mottatt blablabla vil bli behandlet innen fire virkedager…” Men fikk svar ganske kjapt – om at de slettes ikke hadde mottatt noe fra UDI, og at det nok var best å ta kontakt med UDI og spørre.

Nye mailer til UDI; både til postmottak og saksbehandler, og så et svar fra en ny saksbehandler som bekrefta at vedtak var fatta og ting på vei.

Ny kontakt med ambassaden, som fortsatt ikke har hørt noe, mer kontakt med saksbehandler, som til slutt finner ut at det har skjedd en teknisk feil, men nå skal alt være i orden.

Endelig kommer det en bekreftelse fra ambassaden med klarsignal til å kjøpe flybilletter.

Dermed kommer jeg til å stå på flyplassen i Madrid en onsdag i juli for å ta imot familien min, slik at vi kan reise sammen til Norge.

Glad, takknemlig og spent, men samtidig med mange tanker om hvordan denne prosessen fortoner seg for alle dem som venter på familiemedlemmer som bor i konfliktområder rundt om i verden. Vi har hele denne tiden kunnet ha daglig kontakt på sms, chat og telefon. Mange er ikke så heldige.

På politikerfrieri

I forrige blogginnlegg sukket jeg over saksbehandlingstider i UDI, som førte til at jeg skrev brev til medlemmene i den komiteen på Stortinget som har med slikt å gjøre. Jeg har fått svar fra tre, noe jeg er ganske så fornøyd med! En som sier at hun skal følge opp dette, en som har sendt spørsmål til justisministeren om saken, og en som oppfordra meg til å ta kontakt med regjeringen.

Linken til spørsmålet til justisministeren er her: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=59421

Mitt brev til regjeringen har jeg limt inn her:

Søndag 16. mars leste jeg i en nettavis at antallet asylsøknader har gått ned dette året. Litt egoistisk tenkte jeg at dette lovte godt for meg og familien min; for om det blir færre asylsaker, bør det jo gå raskere å behandle familieinnvandringssaker. Stor var derfor overraskelsen da jeg gikk inn på udi.no og så at saksbehandlingstiden var gått opp fra sju til ni måneder.

Jeg er en norsk kvinne som har jobbet mange år i utlandet med utdanning og utviklingsprosjekter, og som så mange andre har jeg møtt min partner utenfor Norges grenser. Av ulike årsaker måtte jeg reise til Norge i juli 2013, og fordi vi selvsagt ønsker å bo sammen som familie; mannen min, de to sønnene hans som han har eneansvar for og jeg, har vi søkt om familiegjenforening.

I Norge har jeg jobbet som norsklærer i voksenopplæringen, og jeg har også vært lærer på 50-timers kursene i samfunnsfag. Jeg tror derfor at jeg har noe over gjennomsnittlig kjennskap til innvandringsfeltet. Allikevel leste jeg nettsidene til UDI, inkludert mange ganske godt gjemte sider med regelverk, retningslinjer og råd og tips, både to og tre og ti ganger for å forberede vår egen søknad best mulig. Vi leverte inn papirene våre på den danske ambassaden i Bolivia i august 2013, og venter fortsatt på svar. I løpet av denne tiden har jeg tenkt på flere utfordringer og forbedringsmuligheter, og ønsker nå å formidle det jeg anser som de viktigste punktene til dere. Det er jo tross alt dere som i bunn og grunn har ansvaret for hva som skjer – og ikke skjer – i UDI.

Ventetiden
På nettsiden står det: “Når får jeg svar på søknaden min? Vi kan ikke si på forhånd når saken din blir ferdig behandlet. Men du vil få beskjed når saken er ferdig.” I dag er det slik at når du søker om familiegjenforening, så legger du i praksis livet ditt i fremmedes hender. Og ikke nok med det; i disse hendene skal livene ligge i et ikke spesielt godt definert tidsrom. Det er utrolig mye vanskeligere og mer frustrerende å vente enn jeg hadde trodd, selv om det ikke er ventingen i seg selv som er det verste. Det aller vanskeligste er at det ikke er noe som helst man kan gjøre, annet enn å vente. Vente på at vilt fremmede mennesker skal avgjøre fremtiden din. Det skal sies at de gangene jeg av ulike grunner har vært i kontakt med UDI, har jeg blitt møtt på en vennlig og hjelpsom måte, men systemet i seg selv er langt fra vennlig.

FORSLAG: Opprett et køsystem omtrent som man har på telefon. På nettsiden burde det være mulig å gå inn med DUF-nummer og passord og se hvilket nummer man nå er i køen. Jeg tror ikke dette i seg selv vil være med på å minske behandlingstiden, men det vil gi oss som venter en følelse av at noe skjer, og man kan selv få anledning til å gjøre noen reelle handlinger for å sjekke status, og dermed se at det faktisk går framover.

Saksbehandlingstiden
Man oppmuntres ikke akkurat til å ta kontakt med UDI. På nettsidene står det: «Siden de aller fleste av våre søkere ønsker saken sin behandlet så snart som mulig, ber vi om at du ikke kontakter oss for å sjekke status i saken din før den angitte behandlingstiden i sakstypen din er oversteget. Da får vi muligheten til å bruke tiden vår til å behandle saker i stedet for å svare på henvendelser.» Jeg skjønner jo hvorfor de skriver dette, men det er ikke spesielt imøtekommende.

Alle som søker om familiegjenforening ønsker selvsagt at saksbehandlingen skal være så rask som mulig. Så vidt jeg skjønner er imidlertid ikke problemet den reelle saksbehandlingstiden, men derimot all den tiden man bruker på å vente på at UDI faktisk åpner mappa di for å behandle saken. Da vi søkte i august, var antatt saksbehandlingstid 6 måneder. Nå er den oppe i 9 måneder. Det er en økning på 50%. Det føles uholdbart, for å si det mildt. Vi har satt livene våre på vent på ubestemt tid. I vårt tilfelle, hvor mannen min er selvstendig næringsdrivende som jobber etter anbud, er det blitt så godt som umulig å vite hvor mye, eller lite, jobbing han kan takke ja til. Vi har også to barn som vi stadig må gi nye versjoner når det gjelder den planlagte flyttingen til Norge.

FORSLAG: Innfør en garanti om at innen x antall uker vil saken bli behandlet. Når saksbehandlingstiden øker og øker, kan det jo kun skyldes at det er for få saksbehandlere, så dette bør være mulig å løse ved å tilføre budsjettkroner øremerket stillingshjemler.

Informasjon på nettsidene og kontakt med UDI
På nettsidene står det nå “Ni måneder etter at søknaden er levert hos politiet eller utenriksstasjonen vil de fleste ha fått svar.” Dette gjelder ikke alle. Man må lete en del mer før man finner dette: “Saksbehandlingstiden regnes fra den dagen UDI mottar søknaden din fra ambassaden, konsulatet eller politiet.” For vår del betyr det 2-3 måneders ekstra ventetid. Norge har ikke ambassade i Bolivia, og vi må derfor benytte oss av den danske ambassaden.

Om man ønsker å snakke med en ansatt i UDI må man være utstyrt med en god porsjon tålmodighet. Jeg velger helst kontakt pr epost, og har da fått svar på 2-3 dager. På telefon må man vente minimum en time i kø.

Når man søker fra utlandet får man ikke beskjed når søknaden blir registrert. Det gjør at det blir enda vanskeligere å beregne når søknaden kanskje vil være ferdig behandlet.

FORSLAG: Sørg for at informasjonen på nettsiden er enda klarere. Forbedre oppringningsfunksjonen og ansette flere som kan svare på telefon. Innfør automatisk tilbakemelding når saken blir registrert.

Så vidt jeg har forstått, har vi nå en regjering som er opptatt av inkludering. Punktene jeg har nevnt overfor, er ikke med på å fremme inkludering. Det er derimot med på å fremme negative følelser og holdninger om Norge, ved at man føler seg diskriminert og lite tatt på alvor. Jeg håper at regjeringen kan ta hensyn til det jeg her har nevnt i det videre arbeidet med innvandringsfeltet.

Ny vri

I dag leste jeg i en nettavis at det er kommet færre asylsøkere i år enn tidligere. Jeg er jo egentlig en optimist, og gikk inn på nettsidene til UDI for å se om det kanskje hadde hatt en innvirkning på saksbehandlingstida på familieinnvandringssaker. Det hadde det forsåvidt hatt; det var i hvert fall en endring. Jeg leste både to og tre og fem ganger, selv om det for hver gang ble mer og mer utydelig på grunn av tårene i øynene mine.

Da vi sendte papirene i august i 2013 ble vi forespeila 6 måneders venting. Etterhvert fant jeg ut at i vårt tilfelle måtte vi legge på et par-tre måneder ekstra, siden alt måtte gå via den danske ambassaden. Rundt juletider økte de seks månedene på UDIs nettsider til sju, men vi beholdt troa på at det snart var vår tur. Nå har vi telt måneder og dager, og funnet ut at innen midten av april burde vi ha det etterlengtede svaret på plass. Med en ekstra måned for at svaret skulle nå ut til danskene som skal stemple passene, hadde vi et håp om å være sammen i Norge alle fire i slutten av mai.

I dag brast vel det håpet, da jeg leste at saksbehandlingstida nå er oppe i ni måneder, og det virka ikke usannsynlig at den kunne øke enda mer.

Jeg ringte til Raul, og for nesten første gang, har jeg grått i telefonen. Grått av skuffelse og savn, mens også av skam og flauhet over hvordan hjemlandet mitt behandler egne borgere og deres ikke-europeiske partnere. For jeg blir flau når jeg må innrømme at det som stadig blir kåret til et av verdens beste land å bo i, ikke er i stand til å sikre et minstemål av forutsigbarhet.

Raul driver eget firma, basert på anbudskonkurranser. Dette halvåret har det vært svært vanskelig for ham å vite hvilke anbud han kan delta på, for det er umulig for oss å vite hvor lenge han blir i Bolivia.

Det blir også utfordrende å opprettholde motivasjonen hos gutta, når jeg ikke er i stand til å si noe sikkert om når de kan komme. I det siste har jeg sagt at jeg regner med at vi vet noe når jeg kommer til påske, men det må jeg vel også bare gå tilbake på.

Etter å ha snakka, og grini, til Raul på telefon, gikk jeg på nett. Denne gangen lette jeg ikke opp udi.no, men stortinget.no. Jeg har flere ganger sagt at jeg til nå stort sett har gode ting å si om UDI. Jeg har fått høflige og informative svar på mail uten å måtte vente i dagesvis, og de gangene jeg har ringt har jeg fått god informasjon – selv om det har vært etter en drøy time i telefonkø. Men UDI bestemmer ikke selv hverken lover, regler eller budsjett, så i dag har jeg gjort noe jeg aldri før en gang hadde tenkt på muligheten av å gjøre; jeg har skrevet brev til alle medlemmene av Kommunal-og forvaltningskomiteen, og spurt dem hva de har planer om å gjøre for å sikre norske borgere et minimum av forutsigbarhet, slik at man slipper å sette livet på vent. Jeg synes nemlig at en økning på rundt 80% i saksbehandlingstida er noe i overkant av hva man bør kunne både forvente og godta…

Matblogging?

Tror kanskje det er like greit at jeg ikke er noen matblogger. Det er heller et problem at jeg er norsklærer. For en norsklærer med noe manglende lesekunnskaper er vel ikke så mye verdt?

Saken er denne; jeg har startet “Prosjekt: Tom fryseboks”. Vet ikke om andre har det slik, men hos meg er det en tendens til at noe forsvinner ut igjen av boksen like etter at det er kjøpt, mens andre ting, derimot… Ting som virket riktig så smart og riktig å kjøpe på et eller annet tidspunkt, blir altså liggende. Det skal sies at jeg, klok av skade, har lært meg til å merke det jeg legger inn, men enkelte ting får altså litt for mange liggedøgn.

I dag våknet husmoren i meg, og jeg tok ut en hel svinefilet, og tenkte at den sikkert ble fin i ovenen sammen med en liten aluminiumspakke med grønnsaker og ris med sursøt saus. Mens jeg rota rundt, tok jeg like gjerne ut den enslige kyllingfileten som lå der, samt en pakke med noe svinekjøtt. “Det blir sikkert fint å steke sammen, med masse krydder, og ha på prosjonspizzar som jeg kan ha i fryser’n til matpakker.” Og så strømmet de gode ideene på; “hva med litt hjemmelaget pizzasaus også, om det blir noe til overs, er det jo bare å putte i fryser’n!” Jeg ser jo at ideene mest av alt fører meg tilbake til problemet med den fulle fryseren, men slikt skjer…

Etter en kjapp innkjøpsrunde var det på med forkle, og pizzadeig med masse grovt oppi ble satt til heving, og pizzasaus med en overdose chili sto snart og bobla lystig på komfyren.

Dermed kunne jeg sette igang med svinefileten. Hadde selvsagt googla litt rundt og sjekka oppskrifter, og så at etter bruning i panna burde den få noe mellom 10 og 25 minutter i stekeovnen. Så langt, så vel. Etter 15 minutter i ovnen, sjekker jeg den. “Hmmm – veldig rosa, den må få 10 minutter til,” tenkte jeg. Jeg har et lite komfyrur som piper infernalsk, og det fikk meg til å sjekke svinet nok en gang. Fortsatt rosa. 10 minutter til. Vi er nå oppe i 35 minutter. Jeg har skåret av en liten bit og prøvesmakt, selvsagt, og tenkt at jeg nok hadde vært i overkant raus med saltet.

Etter 50 minutter var jeg blitt så sulten at  jeg spiste riktig så  rosa kjøtt med ganske så gode bakte grønnsaker. Og først godt uti dette salte, rosa kjøttet som ikke helt smakte som sånn svinefilet jeg er vant til,  begynte jeg å innse at jeg nok aldri hadde klart å lese det lille ordet “røkt”, som sikkert hadde stått på pakka et sted. Også jeg som aldri har likt røkt kjøtt, da…

Men mat ble det jo; og både pizza og saus til fryser’n.

 Et rosa svin

 

 

 

 

 

 

 

 

og pizza med hjemmelagd saus, mer svin og litt kylling.

En pedagogisk bragd?

Dette semesteret er jeg så heldig at jeg får ha sjuendeklasse i musikk. Etter et lengre internasjonalt folkemusikk-prosjekt (ja, du leste riktig: folkemusikk), har vi nå gått løs på det som virkelig er yndlingsaktiviteten til prepubertale ynglinger med brusende hormoner pent blandet opp med mer barnslig frykt for gutte/jentelus. Jepp – vi har begynt å danse.

Og her snakker vi ikke om fancy nymotens greier; vi holder oss til den aller største klassikeren. Her er det vals som gjelder.

Hva vi lærere gjorde før youtube skjønner jeg ikke helt. De unge synes absolutt det er mer spennende å se litt på en skjerm for å få en introduksjon til grunntrinnene enn å høre på meg. Men når vi begynner å bevege oss, er det visst ikke så dumt med en ekte lærer som teller og roper høyre og venstre og sammen og snurr.

I slutten av den første timen var de allerede klar for å begynne å snu litt på seg, og ikke bare gå rundt i “The box”, som grunntrinnene kalles på amerikansk. Da vi kom til time nummer tovar vi klar til å begynne å snurre.

Selvsagt var det litt protester og surmuling da vi trakk dansepartner – og ikke minst da gutta skjønte at de var en for mye, så en måtte danse med meg, men det gikk seg til.

Jeg snakket om hvor flott vi jenter synes det er når gutta kan danse, og at det er de som skal bestemme retning og form på dansen. Det kan selvsagt hende at dette er en spesielt begavet gjeng, jeg skal ikke utelukke det, men på slutten av timen opplevde jeg allikevel det jeg ser på som en av mine største pedagogiske bragder: en gjeng 13-årsgamle gutter som fører i vals!  

Håndarbeid eller maskin?

I dag befant jeg meg brått i et lite rom, tja, det var vel nærmest ei lita bu. Der satt jeg i en sliten sofa, i hjørnet viste en gammel tv nyheter på noe som kanskje var arabisk, og rundt meg satt godt kledte menn og drakk te og snakket på et språk jeg ikke forstod. At de var godt kledd, med skinnluer og det hele, var nok lurt, for bua lå inni en hall, og der ute i hallen var det slettes ikke varmt.

Der ute sto Shrek, den fine grønne bilen min parkert. Men Shrek var egentlig hverken grønn eller fin; og det var det som var grunnen til at vi hadde kommet - til den afghanske bilvasken. Håndvask av bilen, støvsuging, tørking etterpå, og generelt godt stell. Her skal det ikke bli noe problem med frosne dører eller slikt!

Jeg var innom Statoil på veien, og der var det ei dame som spurte om hva som var den billigste vasken deres. 199, svarte damen bak disken.

Jeg betalte 200, fikk bilen vaska både utenpå og inni, av snille menn som smilte til meg og tilbød meg te og brød. Hva ville du valgt? Håndarbeid eller maskin?

Et sukk

Jeg jobber på en barneskole som denne høsten flyttet inn i de gamle lokalene til en ungdomsskole. Siden en del ting kanskje gikk litt fort i denne flytteprosessen, var det ingen barnevennlig droppsone for bilavhengige foreldre på plass ved skolestart. Slik er forsåvidt situasjonen fremdeles. Imidlertid ligger den gamle skolen ca 100 meter unna, med stor parkeringsplass, gangsti nesten bort til skolen, og etterhvert også flotte oppmerkede fotgjengerfelt hvor foreldre og barn trygt kan krysse veien.

Etter skolestart fikk alle elevene med seg brev hjem om hvor det skulle parkeres og stoppes for å slippe av og på gullungene. Det var til og med ei fra trafikketaten i kommunen på plass de første ukene, som med et smil informerte i vei til store og små.

Hver dag bruker jeg mye av tida mi på å snakke med og veilede barn om forskjellen på rett og galt, og om viktigheten av å vise hensyn til andre. Hadde vært flott med støtte fra foreldrene i dette arbeidet, slik at den oppvoksende slekt kan bli “gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn”, som jo skal være et formål med skolen.

Men når mamma og pappa stopper bilen i busslomma, fotgjengerfeltet eller  innkjørselen til skolen, eller kanskje dobbeltparkerer slik at ingen andre kommer hverken ut eller inn – hvordan i alle dager kan da de samme mammaene og pappaene forvente at poden skal forstå at når skolereglene sier at man ikke skal slå eller sparke hverandre, så gjelder det faktisk for alle. Mamma og pappa har jo hver eneste dag tydelig vist at reglene, de gjelder kanskje for alle andre; men når det er lettest for meg å parkere i busslomma, så gjør jeg jo selvsagt det, det er jo ikke så farlig, det er jo bare en liten stund, det er jo bare en liten bil. Da er det kanskje ikke så rart at lille gullet kaster den steinen på kompisen, eller dytter den jenta; det er jo bare en dytt eller tre, det er jo bare en liten stein, det er jo bare litt blod… Er’e så farlig a?