Tantevakt

Jeg er jo en tante som har vært forholdsvis fraværende i store deler av tantebarnas liv. Det blir jo lett sånn når tante bor 5 år i Sør-Amerika og 1 år i Afrika. Og nå skal jammen tante snart ut på tur igjen. På årene som jeg har vært ute så har jo dessuten niesene rukket å bli ganske store.

Størstemann er nå 17, og er en ung dame. Tidligere i uka var hele gjengen her og spiste, og da snakka vi litt om hva vi skulle fremover. Jeg fortalte at jeg skulle ut med noen venner på fredag – altså i går.
Niese: “Jeg skal også til Oslo!”
Nieses mor, altså min søster: “Å? Skal du det? Det tror jeg vi må snakke litt om.”
Niese: “Jaja, men assa – skal du ta toget hjem, tante?”
Jeg: “Jaaa, men spør du fordi du kan tenke deg følge på toget, eller fordi du absolutt vil unngå å ta samme tog?”
For det er jo ikke alltid så enkelt å vite slike ting – like greit å spørre. Og jeg ble jo litt glad inni meg når det viste seg at hun gjerne ville reise hjem med tante. Etter noen intense samtaler med sin mor fikk niese tillatelse til å reise til store, skumle Oslo-byen. For, som min søster sier: “Det blir jo litt rart om hun kan reise til USA aldeles alene, men ikke får lov til å reise til Oslo…”

Jeg dro altså avgårde til Oslo for å møte venner, gå på revy og spise god mat. Veldig koselig! Selv om servitøren på Dinner noe spisst bemerket da jeg bestilte medium mat “Ja, men du vet vel at medium mat her er ganske sterkt?!” Hvorfor i alle dager hadde ikke de tre gutta som bestilte det samme før meg fått den samme beskjeden??? Litt snurt av det, assa! Men det var som sagt en veldig hyggelig forsamling, og en svært så hyggelig kveld. Underveis var avtalen at niese og jeg skulle holde sms-kontakt for å finne ut når vi skulle ta toget hjem. Det hele gikk veldig fint. Vi så ganske raskt at 23.01-toget nok ble litt i tidligste laget for oss begge. Litt utpå kvelden sa noen av vennene mine at vi gjerne kunne sitte på dem – de hadde bil og skulle uansett mot Ski. Så jeg sender en sms. Ingen respons. Vi har nå bestilt desserten, og jeg tenker at det er på tide å avklare litt, så jeg ringer niese. Ikke noe svar. Litt merkelig, for unge i dag har jo nærmest mobilen limt fast i hånda. Og niese er på by'n. Og vi har alle hørt historier om om alt som skjer i by'n… Tante setter seg ved bordet, men deltar ikke like aktivt i samtalen. “Hvor er niese? Og hva gjør hun??? Med hvem” Tante venter 5 minutter, og ringer igjen. Fortsatt ikke svar. Hmmmm… Tante går på do, spise deretter dessert, og ringer en gang til. Tut-tut-tut – men ingen niese. Mens jeg står ute i gangen og ikke snakker i telefonen har de andre fått regningen og har begynt kompliserte matematiske beregninger. Jeg kommer inn igjen og finner fram plastikken for å betale min del av gildet – mens jeg hele tiden holder mobilen i hånden. Til ingen nytte. Jeg sender ny sms: “JEG VIL HJEM!!!” Men det sier fortsatt ikke pip-pip eller ring-ring. Vi forlater restauranten, og jeg får en klem fra alle de erfarne foreldrene jeg har vært ute med. Har en mistanke om at de inni seg tenkte omtrent som så: “Det var jammen på tide at hun også kjenner litt på å ha ansvaret for et barn!”

De andre går til bilene sine. Jeg knuger mobilen i hånden og går mot Nasjonalteateret stasjon. Det går nesten ikke tog til Ski fra Nasjonal sent på kvelden, så jeg finner et som går til Oslo S. Mens jeg nok en gang  ringer til niese. Endelig! Nede i tunnelen får jeg til slutt svar! Puh – hun var fortsatt i live!
“Jeg er på vei til Oslo S nå. Det er ikke så lenge til siste toget går, så du bør nok tenke på å komme.”

Så står jeg der foran de store tavlene på Oslo S og venter. Og venter. “Hmmm, hørtes hun ikke litt rar ut da hun svarte? Var alt bare bra? Har noe skjedd?” Mange tanker for et stakkars tantehode. Så sier det pip-pip. Sms fra søster: “Har du kontakt med datteren min?” Jeg kunne jo forsåvidt svare bekreftende på det, selv om jeg ikke akkurat så henne, så hadde hun nå sagt at hun var på vei. Søster taster i vei – det er visst uaktuelt å legge seg før hun vet at alt er vel, og dessuten kommer noen kommentarer om at det er blitt veldig sent. Akkurat som om jeg ikke vet det, der jeg står på Oslo S klokka kvart over tolv en fredags kveld.

Synet mitt er jo ikke akkurat det beste, så jeg står der og myser rundt meg, og stirrer litt ekstra på alle høye, lyse jenter. Det kan jo hende at det er niese. Mange ganger puster jeg nesten litt letta ut når jeg ser at det ikke er et kjent fjes, for jammen er det mange rare mennesker ute sånn litt sent på kvelden.

Så sier det ring-ring i lomma. Det er niese: “Duuuu? Det toget du sa. Atte, er det det siste toget? Venter på banen, skjønner du.” Jeg har ikke bodd ørten år i land hvor tidsbegrep er noe forholdsvis relativt uten å lære noe av det, så den tiden jeg hadde sagt til niese var selvsagt ikke tiden for det siste toget. Faktisk var det avgangstiden til det tredje siste toget jeg hadde gitt henne, for jeg tenkte at det var greit å ha litt å gå på. Og det var det jo…

Men hun kom til slutt. Vi rakk nest siste tog. Hun hadde hatt en riktig så flott kveld – stjernene var på plass i øynene, og rosene i kinna. Og min søster kunne legge seg. Og mormor fikk til slutt også sove da både datter og datterdatter kom hostende hjem sånn ved halv-totida…

Det skal sies at jeg virkelig tok tantepliktene på alvor, for klokka ti på sju i dag morges var jeg oppe for å sjekke at niese klarte å komme seg ut av senga. Det klarte hun; niese gikk på jobb – og tante rett tilbake i senga!