De fleste familier har sine tradisjoner. Det er ting man tar fram, kaker som bakes, sanger som synges. Ei fortalte at i jula snakka de alltid om farfar, for han døde lille julaften et år.
Her hos oss hører pussing av sølvtøy med til juleforberedelsene. Og det er noen eget å sitte på kjøkkenet med pusseklutene. Man må ha tre stykker; en til å smøre på pussekremen med, en til å pusse med og en til å finpusse med. Og mens vi pusser ser vi på de ulike skjeene og gaflene og alt det andre – og det er så mange av tingene som har sin egen historie. Det er selvsagt barneskjeene som vi fikk til dåpen. Så er det eggeglasset som mamma fikk som liten. Under krigen var det ikke så greit å finne gaver, men noen venner smelta om gammelt sølv til nye ting som de kunne gi bort. Og så har vi skjea som min mormor og morfar fant på jordet nedenfor huset. Og den store serveringsskjea etter min oldemor. Pynteskjeene fra slektninger i Canada. Premiepokalene.
Tingene i seg selv er kanskje ikke så viktige, men historiene de forteller, kontinuiteten; “slekter skal følge slekters gang”. Og det er vel i dag en viktig del av jula i en moderne og stresset tid; det at vi tar oss noen pusterom og gjør ting slik som de er blitt gjort i familien i årtier, at vi snakker om de som ikke lenger er med oss, og om minner og opplevelser vi har hatt sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar