I dag tok jeg t-banen. Like ved meg satt fru “eldre-etnisk-norsk-med noe snurpet munn”. Hun ble kanskje enda litt strammere i musklene rundt munnen da vogna ble fylt opp med folk av ulik opprinnelse på Stortinget stasjon. Jeg skal innrømme at jeg tenkte noen heller fordomsfulle tanker om fruen.
En una mann, kanskje av pakistansk opprinnelse(?), ville sette seg overfor henne. På setet lå den avis, så fruen kommenterte: “Der har du gratis lesestoff”.
”Du vil ikke ha den du, da?” spurte fyren.
”Neida, jeg har den hjemme, jeg,” svarte damen.
”Jeg også,” svarte han.
Og så begynte en samtale om tagging, som var hovedoppslaget i dagens Aften, og om at “unge i dag” ikke oppfører seg skikkelig. De var skjønt enige om at hadde disse taggerne bare hatt en skikkelig fysisk jobb, så ville alt løst seg.
Da jeg gikk av banen på Carl Berner, hørtes de to ut som gamle venner, der de snakket om at de begge helst ville dø “med skoa på”, for eldreomsorg og sykehjem hadde de ikke så mye tilovers for.
Og jeg vandret smilende avgårde, svært fornøyd med å ha blitt satt på plass; snurpete eldre damer har ikke nødvendigvis noe imot et fargerikt fellesskap på t-banen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar