Filosofisk klipp

I dag har jeg klippet meg (hos den eneste frisøren jeg har funnet her i byen som er i stand til å få tynt og pistrete nordisk hår til å se litt røft og tøft ut…). Som den gode frisør han er, så snakker han med kundene sine. I dag snakket vi om barn. Det var nemlig en liten monsterutgave av arten til stede i dag, og etter at mor var klippet ville lille gullet også klippes. Fabio, frisøren, var tydeligvis ikke så frista til å være bevæpnet med saks og kniv i nærheten av mors englebarn som slo og sparket heftig rundt seg, og unnskyldte seg derfor og sa at han dessverre ikke hadde tid. (Til full forståelse fra meg, skal jeg innrømme, med et fersk blåmerke på leggen etter at gullungen etterlikna spiderman-dokka si og tok sats og hoppa oppå meg…)

Etter at mor og barn hadde forlatt salongen fortalte Fabio at han regelmessig drar til et barnehjem med 150 unger for å klippe dem, og at ikke én av ungene der likner det minste på det lille monsteret vi akkurat hadde sett i aksjon – på tross av at de fleste av dem kommer fra vanskelige kår med vold, overgrep og misbruk. Hvorfor er det noen ganger slik? At de (eller kanskje vi??)som kommer fra såkalte ressurssterke bakgrunner, med foreldre som har gitt oss alt det vi har trengt og mere til, vi kan ende opp som egosentriske små og store monstre, mens unger som i større eller mindre deler av barndommen har vært frarøvet alt, de blir strålende mennesker? Hva er det som virkelig er utslagsgivende for hvordan vi blir som mennesker?

Og det fikk meg til å tenke videre mens jeg vandra ut i kveldsgatene. Siden Frisør-Fabio er en venn av en venn, så vet jeg at han klipper barnehjemsbarna uten å ta betalt for det. Fordi han synes det er det rette å gjøre. Jeg har venner og kjente som tar fri i kortere eller lengre tid og jobber som frivillige. Folk starter egne prosjekter for å hjelpe andre som har behov for det. Jeg har blant annet en kamerat, som vel de færreste ville kalle mors beste barn (ikke engang hans egen mor, tror jeg), men han samler hvert år inn godter og leker som han tar med seg til de fattige områdene for at barna i hvert fall skal få én gave til jul. Felles for alle sammen er at de gir av tiden, omsorgen og evnene sine.

Hvis jeg ser på meg selv, så kan jeg si at jeg har noen faste trekk på kontoen hver måned, jeg gir noen slanter til de fattige damene på gata, og jeg jeg gir  noen lapper til tv-aksjonen. Og det er jo fint og greit – men det er jo egentlig ikke noe som betyr så mye for meg. Det er noe som jeg har råd til i massevis. Men er jeg villig til å gi noe som kjennes? Er jeg villig til å gi tiden min? Er jeg villig til å gi omsorgen min? Er jeg villig til å gi kjærligheten min?

Er du?