Bryllup

På BBC går det en serie jeg av til zapper innom. Den heter “Bridezillas”, og handler om litt smågale damer som setter himmel og jord i bevegelse for å få det perfekte bryllup – og i prosessen driver de familie, venner og ikke minst brudgom til fortvilelse. I helgen har jeg vært i bryllup, og da tenkte jeg litt på disse stakkars “Bridezillas”-ene, og lurte på hvordan de hadde takla et boliviansk bryllup. Her kommer min opplevelse:

Lørdag morgen stiller jeg, ikke akkurat våken og opplagt, men oppegående, på flyplassen. Jeg har fått det siste ledige setet på flyet til Sucre. Fredag var morsdag, og det er nok den største høytidsdagen her i landet, så da skal alle hjem til mor. Det positive var at det var en morsdagsrabatt;
“Er du mamma?” spør mannen i reisebyrået.
”Nei,” svarer jeg.
”Jaja, du får rabatten allikvel,” svarte mannen.
Og slikt sier man jo ikke nei takk til!

Så flakser vi avgårde til Santa Cruz, hvor jeg venter litt før jeg kan gå ombord i flyet til Sucre. Klokka er bare elleve når jeg kommer til “Den hvite byen”. Jeg har kun håndbagasje, og kan dermed gå ut og hoppe inn i den første taxien som står der.
“Hvor skal du?” spør sjåføren.
”Bare rett borti her. Vet ikke helt hva det heter, og det er noen år siden jeg var der sist, så jeg er ikke helt sikker på veien, men jeg skal prøve å vise vei,” svarer jeg.
Så tar vi av. En skulle tro at det er noe bare fly gjør, men da sjåføren skjønte at jeg ikke skulle helt ned til byen, var det tydelig at han gjerne ville kvitte seg med meg fortest mulig for å rekke tilbake til flyplassen for å hente en ordentlig turist. Vi kjører ut av flyplassen, ca 200 meter – og så er det et kryss. Et kryss som definitivt ikke var der sist jeg kom kjørende ut fra flyplassen i Sucre.
”Til høyre eller rett fram?” spør mannen.
”Ehhhh,” svarer jeg, “hvilken av dem går ned til sentrum?”
”Begge,” er det lite brukebare svaret jeg får.
”Meeeen – hvilken av veiene er eldst, da?”
”Det er den rett fram, tror jeg,” svarer mannen.
”Da tar vi den!”
Og så flyr vi videre.
Taxien har den vanlige solskjermingen, så det er ikke så lett å kikke ut av vinduene, men jeg følger nå med som best jeg kan der vi suser avgårde.
”Hei! Ro ned! Jeg tror vi skal til venstre her,” må jeg brått rope.
Veien ser litt kjent ut, men det er blitt veldig mange hus langs den. Det er tydelig at mye kan skje på en fem-seks år…
”Der! Vi skal til den bakken der!” Jeg tror jeg ser noe kjent der fremme, og det gjorde jeg visst. Ut av taxien med meg, og så kommer neste oppgave. Hvor er egentlig huset til foreldrene til Margarita?  Det kommer en familie gående forbi. De ser ikke helt ukjente ut, og det er tydelig at de tror de kjenner meg. Vi hilser pent på hverandre, og så peker de på huset jeg skal til. Det er hyggelig å være tilbake i Sucre en tur!

Jeg ringer på, og en ung gutt åpner.
”Er Margarita her?” spør jeg.
”Kanskje?” sier han, mens han slipper meg inn.
Vel inne er det noen kjente fjes. Jeg bodde sammen med Margarita i to år, så da var det koselig å bli invitert til bryllupet til lillesøsteren hennes. Eller, invitert og invitert…
”Lene?! Er du her?” hører jeg rundt meg. Det var visst ingen som visste at jeg skulle komme, men velkommen er jeg likevel. Jeg blir vist fram til sofaen, men jeg spør i stedet om det er noe jeg kan hjelpe til meg. Så dermed står jeg brått på kjøkkenet og stikker tannpirkere i små kjøttboller.

Så er det tid for lunsj. Alle rundt et stort spisebord, og der dukker jammen pastor Rene opp også. Han har kommet med nattbussen fra Cochabamba sammen med sønnen sin for å være med på vielsen.
”Lene! Er du her?” sier han. “Så flott! Da kan du jo hjelpe oss med sangen under vielsen?”
”Ja, jo, jeg kan vel det,” svarer jeg litt usikker på hva dette egentlig innebærer.

Så er tiden kommet for å reise ned til byen. Damene skal på salong for å fikses opp, men først må vi innom lokalet hvor det hele skal skje med en del saker og ting. Et stykke ned i bakkene mot Sucre kommer de på alt som er glemt, så da er det bare å snu. Forsøk nummer to  på vei nedover funker atskillig bedre, bortsett fra at jeg nå har et brett med gjennom-tannpirka kjøttboller på fanget – kjøttboller som gjerne vil avgårde for å utforske verden i hver eneste sving og brems.

Mens damene drar på salong, blir jeg igjen for å passe på ting. Etterhvert begynner folk å komme, og de som er ansvarlige for plassen lurer på om vi kanskje skal ha en mikrofonprøve. Men hvor er gitaristen? En av gjestene ringer ham, og spør om det ikke er så at han har ansvaret for musikken.
”Hæ? Hvem? Jeg?” sier han.

Etterhvert dukker pastorene opp, og den ene er tydelig nervøs over gitaristmangelen. Han spiller forsåvidt selv, men ser ikke akkurat for seg at det er en glitrende kombinasjon å skulle spille og preke på en gang. Så vi venter litt til. Pastor nummer to kommer, og sier at han har snakka med gitaristen, alt er i orden, han kommer snart. Så vi venter litt til. Bruden ankommer. Vi venter på gitaristen. Brudgommen tripper nervøs. Og vi venter på gitaristen. Så hører vi at gitaristen spiser lunsj – mens vi venter.

Da begynner panikken å ta oss.
“Hvem her spiller gitar?”
”Ariel spiller da,” sier jeg.
”Jeg har ikke spilt på 9 år!” svarer han bestyrta.
Så dermed setter vi oss på gangen for at han skal lære de to første sangene, så vi kan sette i gang. Den første sangen er selvsagt den vaskeligste.
”Kom igjen – vi må starte!” sier pastor nummer to.
”Vi må øve litt til!” svarer vi – og får aller nådigst fem minutter til.

Og så er det bare å sette i gang. Det er allsang, så selv om det blir noe famling over grepene, og pastor nummer en står der og peker opp og ned ettersom akkordene skal byttes, så kommer vi oss igjennom. Og så kommer bruden inn, og så kommer gitaristen, og brudens mor feller noen tårer, og begge svarer ja – så alt i alt var det i grunn akkurat som det skulle.

 

Fordelen med å være førstemann, er man får tatt bilder i fred og ro. Et vakkert lokale for et flott bryllup!

Pastor nummer en og den improviserte gitaristen.

Etter at løftene er avgitt, får brudeparet et kjede rundt seg for å symbolisere at de nå hører sammen. Her er “kjedebæreren”.

Kake ble det nok av – også til frokost i dag!

    

Bryllupsvals til mariachis kan anbefales!

 

Brudeparet med brudens foreldre.

Buenos Aires

Jeg har fått meg en ny yndlingsby; Buenos Aires. Det er noe med å bli møtt på flyplassen av en sjåfør som nærmest danser tango i bilen mens han snakker om “de vakre norske blomstene” han er så heldig å få kjøre inn til byen. Du må jo bare like deg da!

Det ble også noe av en “bønder-i-byen”-opplevelse (jeg har jo tidligere også hatt noen slike…). Ganske stort å komme til et sted med høye hus, gågater, butikker, høye mennesker, biler som stopper på rødt lys, å kunne betale med kort… Lista kunne vel vært temmelig lang.

Noen deilige dager, men også deilig å komme hjem igjen til den store landsbyen vår.

Her er noen inntrykk:

 

Fint hotell med fin dame; Kathrine var perfekt reisefølge!

 

 

Selvportrett blir jo bare ikke bra…

En stykk 70 meter høy obelisk knipsa gjennom bussvindu i regn. Heller ikke det beste utgangspunktet for bra bilder.

På Mai-plassen var det ingen mødre da vi var der, men noen veteraner som krevde sin rett hadde hengt opp bannerne sine.

Gate, retning obelisk, alle tak like høye, for ingen kan være høyere enn obelisken.

Vi var med på en city-tour – og stor var overraskelsen da vi kom til denne konstruksjonen. Hadde visst noe med fotball og no sånt å gjøre…

Mens Kathrine gikk inn i dette fotballgreiene, vandra jeg rundt i området med kameraet mitt.

Vi var også en tur på Recoleta, den store gravplassen, hvor blant annet Eva Peron ligger. Et anderledes sted, er kanskje den beste beskrivelsen?

17. mai er vi så glad i

Da er den årlige 17. mai-feiringen på ferieplassen over. Pølsene og hamburgerne er spist, sekkene er hoppet i, 60-meter’n er løpt og det nye luftgeværet innviet.

Her kommer noen bilder, og jeg tror jeg trygt kan si:
“Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag!”

 

 

 

 

Clarito es, pues!

De siste dagene har antallet sommerfugler i magen økt voldsomt. For en liten stund siden fikk jeg nemlig mitt bolivianske carnet (id-kort). Jeg har venta i nesten to måneder på det, så jeg var jo selvsagt glad for at det var på plass. Malurten i begeret var at med carnet i hånda – ja da er det bare å begynne papir- og eksamensmølla for å få førerkort.

I Bolivia, som i Norge og de fleste andre land, kan man nemlig ikke kjøre med utenlandsk førerkort når man har fast opphold i landet. Jeg forstr jo det, men uheldigvis for oss nordmenn så har ikke norske myndigheter noen “utvekslingsavtale” med Boliva, så dermed må vi ta både teoretisk og praktisk eksamen.

Jeg har nå all mulig medfølelse med mine innvandrer-elever i Norge som må ta teoriprøve på norsk. Det er jammen ikke lett, selv når du kan gjette litt og krysse sånn at du får et pent mønster på spørsmålsarket. Teoriprøve ble avlagt i går.

Jeg klatra opp de tre etasjene til eksamenslokalet. Der satt det allerede noen og venta. Alle leste ivrig i bøkene sine. Jeg hadde ikke med min… Det kom stadig flere folk, og så kom politimannen for å stille oss i kø, og sjekke carnetene våre. Da kom jeg på at jeg ikke hadde kulepenn, så da var det bare å løpe ned alle trappene, finne en liten kiosk, og så pese opp igjen. (2500 høydemetre kjennes i trapper!")

Vi satt omlag 45 personer i et klasserom, og fikk instrukser:
”Den som kikker til høyre eller venstre stryker. Den som kikker bakover stryker. Den som prøver å kikke på den som sitter foran stryker. Legg bort bøker og alle jukselapper. Finner du på no’ tull, så kan du glemme å få lappen! Dere har 15 minutter på dere. Sett kun ett kryss for hvert spørsmål. Er det mer enn ett merke så får du ikke poeng. Hvert spørsmål gir 5 poeng, det er 100 poeng totalt – og du trenger 51 for å stå. Klare?”

15 minutter senere ble arkene samlet inn, og vi skulle vente. Akkurat det med venting er noe jeg begynner å bli ganske god på, og her kunne vi jo til og med småprate med de rundt oss. Så gikk døra opp igjen.
”Jeg kommer til å lese opp navn og poengsum til de som har bestått,” sa politimannen. Han hadde en ganske tjukk bunke med ark til å begynne med, men etterhvert som han leste ble det færre og færre – og jeg hadde enda ikke hørt navnet mitt. Temmelig nervepirrende – jeg trodde at jeg hadde over halvparten rett, men sikker var jeg jo ikke.
”Ehhh, Barom?? Len??” sier mannen, og jeg kan puste ut.

“One down, one to go!” tenker jeg.

Med bestått teori er det bare å forberede seg på praktisk eksamen. I Norge kaller vi det oppkjøring, men det passer ikke så godt her, for det er i grunn ikke all verden av kjøring involvert.

Onsdag ettermiddag er Marit sjef snill og øver med meg. Vi måler opp rett avstand – 60 cm foran og bak bilen. Kosteskaft legges ut, og bakerst settes en tom pianoeske opp for vise hvor “bilen” i luka bak står, og foran står Marit og illuderer den andre bilen. 40 minutter senere har jeg hatt noen perfekte lukeparkeringer, noen sånn mer eller mindre, og noen aldeles håpløse.

Senere på kvelden er det Elsa som er en engel og stiller opp. Noen ganger går det greit, andre ganger absolutt ikke, men litt feeling har jeg jo fått med det. Men jeg er på ingen måte sikker på at det vil funke på eksamen!

I dag var det opp klokka kvart over fem, for så å hente Enrriqueta fra kontoret som skulle være med som moralsk støtte. Litt før seks var vi på plass, og da var det allerede ca 25 personer foran oss i køen. Innen eksamen startet var vi 135 som ventet – og da eksamen var i gang var vi også publikum for hverandre.

Jeg var heldig, og kom i egen bil, som jeg hadde øvd med og som jeg kjente. De aller fleste andre leide en minibuss, og måtte dermed gå opp til eksamen i ukjent bil. Presset blir ikke akkurat mindre når du da i tillegg har et temmelig stort publikum…

Omtrent slik gikk det hele for seg:

Vi er i en liten park (det grønne). Med bilen kommer jeg inn fra høyre hjørne – med sikkerthetssele og blinklys på. Så kjører jeg fram til midt mellom de to røde firkantene (som liksom er parkerte biler). Der blir bilen min målt, slik at de røde “bilene” kan plasseres slik at jeg kan lukeparkere med en klaring på 70 cm foran og bak. Så får jeg klarsignal. Jeg kjører oppover, husker blinklyset før jeg svinger, og holder meg innenfor kjeglene som er satt opp i svingen. Så er det klart for sikk-sakk mellom de blå kjeglene. Nedover, huske blinklys nok en gang, holde meg innenfor kjeglene i svingen. Og så er det klart for lukeparkeringen. Jeg har jo øvd, så dermed husker jeg å sette på parklyset (på norsk tror jeg vi kaller det nødblink…), bilen i revers, legger over, retter opp, og rygger litt til. Det er da jeg hører de velsignede ordene: “Clarito es, pues!” fra politimannen. Jeg har bestått!!

 

PS: Da jeg kom hjem, så jeg at jeg hadde fått en mail fra en venninne, som fortalte at hun endelig, etter flere års venting, får de to eldste barna sine til Norge. Da ble plutselig ikke mitt stress med førerprøver så veldig stor sak allikevel. Men vi er uansett to som er veldig glade i dag!

Lykke

Lykke kan selvsagt være så mye, men jeg opplevde ekte lykkefølelse i dag – for jeg fikk et brev. Det er så absolutt koselig med epost og meldinger på Facebook, men det er noe eget ved et brev. Jeg var på kontoret og hentet det. Kunne kikke på håndskriften på framsida for å gjette hvem det var fra. Se på frimerkene som viste at det hadde kommet den lange veien fra Norge. Og så åpne det – ta ut et nydelig kort med bilder av ei lita prinsesse som jeg gleder meg til å bli kjent med når jeg kommer hjem neste gang. Og så var det også et stort flott tegneark, hvor prinsessas storesøster hadde tegna påskekylling, og hvor mor hadde skrevet et langt brev. Så utrolig koselig! Tusen takk!

Bakerste benk

Jeg sitter bakerst i en mørk sal. Foran meg sitter en gjeng på benker – de fleste av dem er menn. Veggen lengst fremme brukes som lerret, og der lener en ganske så lettkledd dame seg innbydende fram mot oss. Jeg er på jobb.

I prosjektet arrangerer vi blant annet kus for lærere. Jeg er jo lærer selv, så jeg vet at når vi er på kurs, så er fokus vanligvis på eleven. Hvordan kan vi undervise på en best mulig måte, hvordan kan vi tilpasse pensum til alle, hvordan skal vi nå fram til hver enkelt. Dette er selvsagt viktige tema, men for å være en god lærer må man også ha det godt med seg selv.

Vi holder nå på med en kursrekke hvor temaene er selvtillit og motivasjon; men denne gangen er fokuset på læreren. Ved å fremme refleksjon og dialog er vi med å skape trygge lærere, noe som også er viktig for elevene.Vi har en psykolog som foredragsholder, og han tar på en varm og humoristisk måte for seg vanskelige tema som for eksempel ekteskap og seksualitet; hvordan behandler vi partneren og familien vår, hvordan påvirker synet vi har på oss selv forholdet til våre nærmeste, hva er forskjellen på ren sex og kjærlighet, hva er egentlig et overgrep. Spørsmål som nesten er tabu i denne kulturen, men som er viktige å få snakket om, og som det tydeligvis er et behov for å få fram i lyset, å dømme etter lærernes evalueringer. Det er både utfordrende og spennende å høre på deltakere som deler livserfaring med hverander, og eg føler meg priviligert som får lov til å være med.