søndag 29. mai 2011

Bryllup

På BBC går det en serie jeg av til zapper innom. Den heter “Bridezillas”, og handler om litt smågale damer som setter himmel og jord i bevegelse for å få det perfekte bryllup – og i prosessen driver de familie, venner og ikke minst brudgom til fortvilelse. I helgen har jeg vært i bryllup, og da tenkte jeg litt på disse stakkars “Bridezillas”-ene, og lurte på hvordan de hadde takla et boliviansk bryllup. Her kommer min opplevelse:

Lørdag morgen stiller jeg, ikke akkurat våken og opplagt, men oppegående, på flyplassen. Jeg har fått det siste ledige setet på flyet til Sucre. Fredag var morsdag, og det er nok den største høytidsdagen her i landet, så da skal alle hjem til mor. Det positive var at det var en morsdagsrabatt;
“Er du mamma?” spør mannen i reisebyrået.
”Nei,” svarer jeg.
”Jaja, du får rabatten allikvel,” svarte mannen.
Og slikt sier man jo ikke nei takk til!

Så flakser vi avgårde til Santa Cruz, hvor jeg venter litt før jeg kan gå ombord i flyet til Sucre. Klokka er bare elleve når jeg kommer til “Den hvite byen”. Jeg har kun håndbagasje, og kan dermed gå ut og hoppe inn i den første taxien som står der.
“Hvor skal du?” spør sjåføren.
”Bare rett borti her. Vet ikke helt hva det heter, og det er noen år siden jeg var der sist, så jeg er ikke helt sikker på veien, men jeg skal prøve å vise vei,” svarer jeg.
Så tar vi av. En skulle tro at det er noe bare fly gjør, men da sjåføren skjønte at jeg ikke skulle helt ned til byen, var det tydelig at han gjerne ville kvitte seg med meg fortest mulig for å rekke tilbake til flyplassen for å hente en ordentlig turist. Vi kjører ut av flyplassen, ca 200 meter – og så er det et kryss. Et kryss som definitivt ikke var der sist jeg kom kjørende ut fra flyplassen i Sucre.
”Til høyre eller rett fram?” spør mannen.
”Ehhhh,” svarer jeg, “hvilken av dem går ned til sentrum?”
”Begge,” er det lite brukebare svaret jeg får.
”Meeeen – hvilken av veiene er eldst, da?”
”Det er den rett fram, tror jeg,” svarer mannen.
”Da tar vi den!”
Og så flyr vi videre.
Taxien har den vanlige solskjermingen, så det er ikke så lett å kikke ut av vinduene, men jeg følger nå med som best jeg kan der vi suser avgårde.
”Hei! Ro ned! Jeg tror vi skal til venstre her,” må jeg brått rope.
Veien ser litt kjent ut, men det er blitt veldig mange hus langs den. Det er tydelig at mye kan skje på en fem-seks år…
”Der! Vi skal til den bakken der!” Jeg tror jeg ser noe kjent der fremme, og det gjorde jeg visst. Ut av taxien med meg, og så kommer neste oppgave. Hvor er egentlig huset til foreldrene til Margarita?  Det kommer en familie gående forbi. De ser ikke helt ukjente ut, og det er tydelig at de tror de kjenner meg. Vi hilser pent på hverandre, og så peker de på huset jeg skal til. Det er hyggelig å være tilbake i Sucre en tur!

Jeg ringer på, og en ung gutt åpner.
”Er Margarita her?” spør jeg.
”Kanskje?” sier han, mens han slipper meg inn.
Vel inne er det noen kjente fjes. Jeg bodde sammen med Margarita i to år, så da var det koselig å bli invitert til bryllupet til lillesøsteren hennes. Eller, invitert og invitert…
”Lene?! Er du her?” hører jeg rundt meg. Det var visst ingen som visste at jeg skulle komme, men velkommen er jeg likevel. Jeg blir vist fram til sofaen, men jeg spør i stedet om det er noe jeg kan hjelpe til meg. Så dermed står jeg brått på kjøkkenet og stikker tannpirkere i små kjøttboller.

Så er det tid for lunsj. Alle rundt et stort spisebord, og der dukker jammen pastor Rene opp også. Han har kommet med nattbussen fra Cochabamba sammen med sønnen sin for å være med på vielsen.
”Lene! Er du her?” sier han. “Så flott! Da kan du jo hjelpe oss med sangen under vielsen?”
”Ja, jo, jeg kan vel det,” svarer jeg litt usikker på hva dette egentlig innebærer.

Så er tiden kommet for å reise ned til byen. Damene skal på salong for å fikses opp, men først må vi innom lokalet hvor det hele skal skje med en del saker og ting. Et stykke ned i bakkene mot Sucre kommer de på alt som er glemt, så da er det bare å snu. Forsøk nummer to  på vei nedover funker atskillig bedre, bortsett fra at jeg nå har et brett med gjennom-tannpirka kjøttboller på fanget – kjøttboller som gjerne vil avgårde for å utforske verden i hver eneste sving og brems.

Mens damene drar på salong, blir jeg igjen for å passe på ting. Etterhvert begynner folk å komme, og de som er ansvarlige for plassen lurer på om vi kanskje skal ha en mikrofonprøve. Men hvor er gitaristen? En av gjestene ringer ham, og spør om det ikke er så at han har ansvaret for musikken.
”Hæ? Hvem? Jeg?” sier han.

Etterhvert dukker pastorene opp, og den ene er tydelig nervøs over gitaristmangelen. Han spiller forsåvidt selv, men ser ikke akkurat for seg at det er en glitrende kombinasjon å skulle spille og preke på en gang. Så vi venter litt til. Pastor nummer to kommer, og sier at han har snakka med gitaristen, alt er i orden, han kommer snart. Så vi venter litt til. Bruden ankommer. Vi venter på gitaristen. Brudgommen tripper nervøs. Og vi venter på gitaristen. Så hører vi at gitaristen spiser lunsj – mens vi venter.

Da begynner panikken å ta oss.
“Hvem her spiller gitar?”
”Ariel spiller da,” sier jeg.
”Jeg har ikke spilt på 9 år!” svarer han bestyrta.
Så dermed setter vi oss på gangen for at han skal lære de to første sangene, så vi kan sette i gang. Den første sangen er selvsagt den vaskeligste.
”Kom igjen – vi må starte!” sier pastor nummer to.
”Vi må øve litt til!” svarer vi – og får aller nådigst fem minutter til.

Og så er det bare å sette i gang. Det er allsang, så selv om det blir noe famling over grepene, og pastor nummer en står der og peker opp og ned ettersom akkordene skal byttes, så kommer vi oss igjennom. Og så kommer bruden inn, og så kommer gitaristen, og brudens mor feller noen tårer, og begge svarer ja – så alt i alt var det i grunn akkurat som det skulle.

 

P5280758

Fordelen med å være førstemann, er man får tatt bilder i fred og ro. Et vakkert lokale for et flott bryllup!

P5280761

Pastor nummer en og den improviserte gitaristen.

P5280766

Etter at løftene er avgitt, får brudeparet et kjede rundt seg for å symbolisere at de nå hører sammen. Her er “kjedebæreren”.

P5280750

Kake ble det nok av – også til frokost i dag!

P5290810    

Bryllupsvals til mariachis kan anbefales!

P5280792 

Brudeparet med brudens foreldre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar