Clarito es, pues!

De siste dagene har antallet sommerfugler i magen økt voldsomt. For en liten stund siden fikk jeg nemlig mitt bolivianske carnet (id-kort). Jeg har venta i nesten to måneder på det, så jeg var jo selvsagt glad for at det var på plass. Malurten i begeret var at med carnet i hånda – ja da er det bare å begynne papir- og eksamensmølla for å få førerkort.

I Bolivia, som i Norge og de fleste andre land, kan man nemlig ikke kjøre med utenlandsk førerkort når man har fast opphold i landet. Jeg forstr jo det, men uheldigvis for oss nordmenn så har ikke norske myndigheter noen “utvekslingsavtale” med Boliva, så dermed må vi ta både teoretisk og praktisk eksamen.

Jeg har nå all mulig medfølelse med mine innvandrer-elever i Norge som må ta teoriprøve på norsk. Det er jammen ikke lett, selv når du kan gjette litt og krysse sånn at du får et pent mønster på spørsmålsarket. Teoriprøve ble avlagt i går.

Jeg klatra opp de tre etasjene til eksamenslokalet. Der satt det allerede noen og venta. Alle leste ivrig i bøkene sine. Jeg hadde ikke med min… Det kom stadig flere folk, og så kom politimannen for å stille oss i kø, og sjekke carnetene våre. Da kom jeg på at jeg ikke hadde kulepenn, så da var det bare å løpe ned alle trappene, finne en liten kiosk, og så pese opp igjen. (2500 høydemetre kjennes i trapper!")

Vi satt omlag 45 personer i et klasserom, og fikk instrukser:
”Den som kikker til høyre eller venstre stryker. Den som kikker bakover stryker. Den som prøver å kikke på den som sitter foran stryker. Legg bort bøker og alle jukselapper. Finner du på no’ tull, så kan du glemme å få lappen! Dere har 15 minutter på dere. Sett kun ett kryss for hvert spørsmål. Er det mer enn ett merke så får du ikke poeng. Hvert spørsmål gir 5 poeng, det er 100 poeng totalt – og du trenger 51 for å stå. Klare?”

15 minutter senere ble arkene samlet inn, og vi skulle vente. Akkurat det med venting er noe jeg begynner å bli ganske god på, og her kunne vi jo til og med småprate med de rundt oss. Så gikk døra opp igjen.
”Jeg kommer til å lese opp navn og poengsum til de som har bestått,” sa politimannen. Han hadde en ganske tjukk bunke med ark til å begynne med, men etterhvert som han leste ble det færre og færre – og jeg hadde enda ikke hørt navnet mitt. Temmelig nervepirrende – jeg trodde at jeg hadde over halvparten rett, men sikker var jeg jo ikke.
”Ehhh, Barom?? Len??” sier mannen, og jeg kan puste ut.

“One down, one to go!” tenker jeg.

Med bestått teori er det bare å forberede seg på praktisk eksamen. I Norge kaller vi det oppkjøring, men det passer ikke så godt her, for det er i grunn ikke all verden av kjøring involvert.

Onsdag ettermiddag er Marit sjef snill og øver med meg. Vi måler opp rett avstand – 60 cm foran og bak bilen. Kosteskaft legges ut, og bakerst settes en tom pianoeske opp for vise hvor “bilen” i luka bak står, og foran står Marit og illuderer den andre bilen. 40 minutter senere har jeg hatt noen perfekte lukeparkeringer, noen sånn mer eller mindre, og noen aldeles håpløse.

Senere på kvelden er det Elsa som er en engel og stiller opp. Noen ganger går det greit, andre ganger absolutt ikke, men litt feeling har jeg jo fått med det. Men jeg er på ingen måte sikker på at det vil funke på eksamen!

I dag var det opp klokka kvart over fem, for så å hente Enrriqueta fra kontoret som skulle være med som moralsk støtte. Litt før seks var vi på plass, og da var det allerede ca 25 personer foran oss i køen. Innen eksamen startet var vi 135 som ventet – og da eksamen var i gang var vi også publikum for hverandre.

Jeg var heldig, og kom i egen bil, som jeg hadde øvd med og som jeg kjente. De aller fleste andre leide en minibuss, og måtte dermed gå opp til eksamen i ukjent bil. Presset blir ikke akkurat mindre når du da i tillegg har et temmelig stort publikum…

Omtrent slik gikk det hele for seg:

Vi er i en liten park (det grønne). Med bilen kommer jeg inn fra høyre hjørne – med sikkerthetssele og blinklys på. Så kjører jeg fram til midt mellom de to røde firkantene (som liksom er parkerte biler). Der blir bilen min målt, slik at de røde “bilene” kan plasseres slik at jeg kan lukeparkere med en klaring på 70 cm foran og bak. Så får jeg klarsignal. Jeg kjører oppover, husker blinklyset før jeg svinger, og holder meg innenfor kjeglene som er satt opp i svingen. Så er det klart for sikk-sakk mellom de blå kjeglene. Nedover, huske blinklys nok en gang, holde meg innenfor kjeglene i svingen. Og så er det klart for lukeparkeringen. Jeg har jo øvd, så dermed husker jeg å sette på parklyset (på norsk tror jeg vi kaller det nødblink…), bilen i revers, legger over, retter opp, og rygger litt til. Det er da jeg hører de velsignede ordene: “Clarito es, pues!” fra politimannen. Jeg har bestått!!

 

PS: Da jeg kom hjem, så jeg at jeg hadde fått en mail fra en venninne, som fortalte at hun endelig, etter flere års venting, får de to eldste barna sine til Norge. Da ble plutselig ikke mitt stress med førerprøver så veldig stor sak allikevel. Men vi er uansett to som er veldig glade i dag!