Tirsdag morgen; første stopp er hos “hjulmannen”, som sjekker lufttrykket i alle fire hjulene mine. Greit å være sikker på at dekkene vil holde hele den lange turen. Siden jeg er i ferd med å opparbeide meg et godt forhold til mannen, ser jeg på ham med store øyne, mens jeg spør: “Du kunne ikke hjelpe meg med en ting til, vel? Du skjønner, reservehjulet mitt sitter under bilen, og jeg vet ikke helt hvordan jeg får det løs. Kunne du være så snill å vise meg det?” Det gjør (selvsagt) mannen, selv om en annen kunde blir temmelig irritert og klager over servicen. Jeg synes servicen er strålende, jeg!
Jeg skal ha med med sekretær Enrriqueta på tur, så vi rigger oss til i bilen, og etter ca 800 meter stopper vi. Der er det nemlig en dame som selger frukt, og det vil Enrriqueta gjerne kjøpe, så hun kan ha med til familien sin.
Vi skal til Tinquipaya. En liten landsby utenfor Potosi. Misjonen hadde et stort prosjekt der i mange år. Nå skal det bygges en fotballbane like ved huset vårt, og da vil gjerne kommunen ekspropiere litt av tomta, så vi skal svgårde for å møte ordføreren. Men til Tinquipaya er dat langt. Dessuten skal vi først til Potosi for å plukke opp administrasjonssjefen, som har vært i Sucre for å selge et hus.
Etter drøye fire timer er vi kommet til Oruro. En by som ligger oppe på høysletta. Den kan vel ikke akkurat skryta av å være vakker, der den ligger temmelig forblåst midt ute i ingenting, men den har da sine gode sider. Vi får oss en koselig lunsj, 2 liter rødmaling og tre koster før vi kjører videre.
Landskapet er utrolig. Det er spesielt å kjøre rundt på fire tusen meters høyde. Rundt oss er det ganske goldt, men om vi ser litt nærmere, så er det masse farger. Farger på det som er av vegetasjon, på sanda, på steinene og på folk.
Litt ekstra spennede blir turen. I Cochabamba tømte vi bensinstasjonen – tanken ble nesten full, og de som kom etter oss ble sure… I Oruro glemte vi fylle, men tenkte at det kunne vi jo gjøre i Challapata. Der var alle tre stasjonene tomme for bensin… Dermed prøvde jeg å huske alle tips om økonomisk kjøring. Vet ikke om det hjalp, men vi kom oss trygt fram til neste stasjon – sånn omtrent 120 km lengre fremme.
En natt i Potosi – hvor høydepunktet ble å prøve å få et stykk monsterbil (poplulært kalt “El OBNI”, objeto volando no identificado – UFO på norsk) inn i en garasje beregnet på en helt vanlig bil. Det gikk bra det også, med god guiding både inn og ut.
Onsdag morgen dro vi avgårde mot Tinqupaya og ordføreren. Det er nesten ti år siden jeg var der sist, og veien er jammen blitt et lite hakk bedre. Mamma hadde kanskje ikke sukka fullt så mye om hun hadde vært med denne gangen.
Siden ordføreren ikke dukket opp før klokka fire til møtet vi skulle ha klokka ni, så rakk vi både å henge litt på plazaen, spise lunsj, skravle – og ikke minst; male. Jeg har nå malt portene på husene i Acasio, og vinduskarmer på huset i Tinquipaya. Huden min har dessuten absorbert større mengder med rød maling. Mon tro når den slites av denne gangen.
I dag gikk turen tilbake til Cochabamba, og 1150 km var kjørt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar