Flyvetanker

Det er mange ting man kan tenke på når man sitter i et fly oppe i skyene, eller også når man sitter på flyplasser rundt i verden. Jeg har lagt merke til at jeg stirrer. Jeg tror kanskje at jeg sånn ordentlig begynte med det på Madagaskar. Vi bodde jo litt ute på landet, for å si det sånn, og det var ikke spesielt mange andre hvitinger i nærheten. Når vi så en sjelden gang så en annen vahaza/gringo/bleikfjes, så var det liksom ganske naturlig å stirre litt, og tenke på hvor det mennesket kom fra, og hva det gjorde akkurat her.

Jeg har visst fortsatt med stirringen. Har altså tilbrakt noen timer på flyplasser de siste døgnene, og har nok til tider vært temmelig grenseløs i min betraktning av medreisende.

• Torsdag kveld på flyplassen i Cochabamba (Aerosur-flyet var forsinka – det var jo litt av en overraskelse…): “Greit å være opptatt av laptopen mens man spiser, men det får da være grenser. Tygg med munnen igjen i hvert fall, da mann! Hmmm, veldig brei tunge på den fyren!”
• Fredag morgen i Santa Cruz (det skal sies at det ikke var jeg som først ble oppmerksom på fyren): “Han var da veldig lang og tynn. Der han sitter med beina i kors ser det nesten ut som om han kunne ha snurra det ene beinet rundt det andre to og en halv gang.”
• Fredag ettermiddag i Sao Paolo: “Oi, er det dansk jeg hører? Det er et koselig språk! Lurer på om de bare er på tur. Virker ikke som om de snakker spansk. Hmmm, tror de har lagt merke til meg. Får prøve å smile litt. Hjalp visst ikke så mye, hun snakker myyye lavere, og er visst ikke så interessert i at jeg skal høre på det fine språket deres.”
• Fredag kveld på flyet mot Amsterdam: “Hussein, jaja, kjekt å sitte ved siden av en Hussein. Er det halal-meny han har fått, tro? Eller er det kanskje vegetar. Ser jo ganske godt ut. Men hva er det hvite, mon tro? Hvorfor bestiller ikke jeg vegetar? De får jo alltid maten først. Oi, Hussein skal ha øl. Hmmm.”
• Lørdag formiddag i Amsterdam: “Oioioi, hva er det der? Er han malt i fjeset? Oi, det er piercinger. Hvor mange har han i leppa mon tro? Må sikkert være 30 bare i underleppa. Ikke rart han ikke klarer å lukke munnen. Tro’kke jeg ville likt å møte han her i en mørk gate en sen kveld. Fy, Lene, det er jo skikkelig urettferdig å tenke sånn! Men… Jeg har virkelig aldri sett så mye metall i et fjes før.”

Noe av det som er spennende med å reise er jo selvsagt det å bli kjent med nye ting, skikker, tradisjoner og personer. Og noe av det underholdenende er nettopp det å kikke på folk rundt meg, lure på hvor de kommer fra og hvor de skal, hvordan de har det. Dikte noen historier om livene deres. Så om du en dag på en jernbanestasjon, eller på trikken eller flyet eller gata eller…. merker at det er noen som stirrer på deg, så kan det godt hende at det er meg – i full gang med å fabulere meg fram til en fantastisk livshistorie – for deg.