Med og uten bil

Jeg har tidligere skrevet innleggg om både biler og punkteringer og trafikk og oppkjøring; det er visst et tilbakevendende tema. For de som ikke er interessert i mer trafikk - best å slutte å lese her...

Trafikkbildet her er noe anderledes enn i Norge. Det er kanskje derfor mamma har litt hetta hver gang jeg låner bilen hennes hjemme, og sier "Husk at du ikke er i Bolivia!". Hun sier det også ofte når hun sitter på med meg og vi nærmer oss en rundkjøring. Det er kanskje fordi systemet her fungerer på en litt annen måte. I grunn er det vel to regler som gjelder i rundkjøringer:
1. Alle kan kjøre inn i rundkjøringa. Det betyr at den kan bli ganske full, og svært vanskelig å komme ut av.
2. Har du størst bil, kan du kjøre som du vil - sånn omtrent.

Jeg så noen gode eksempler på dette i går. Da brukte jeg ca. 15 minutter på å kjøre 50 meter. Etter de 50 meterne var det ganske riktig en rundkjøring - stappa full av biler, busser, lastebiler og motorsykler. Køen sto i kilometer den ene veien, mens den andre veien var aldeles tom for biler, for det var ingen som kom seg gjennom rundkjøringa og ut på den andre sida. Lufta var full av tuting og sinte stemmer. Men så kom det noen trafikk-politimenn og fikk litt orden på sakene, så da begynte ting å bevege seg i sneglefart - noe som var et stort fremskritt. Det skal sies at det ikke bare var rundkjørings-kjøringa som skapte problemer. I sentrum ble det arrangert en "mot-marsj". Deler av urbefolkningen her i landet protesterer, med å marsjere, selvsagt, mot byggingen av en vei tvers gjennom regnskogen. De mener at dette vil skape store miljøproblemer, men de er også bekymret for hva som vil skje når infrastrukturen bedres. De regner med, og dessverre med rette, er jeg redd - at da vil koka-dyrkerne, og dermed kokainprodusentene slå seg ned. Presidenten er ikke spesielt fornøyd med å ha fått deler av urbefolkningen mot seg, det er nok en ganske så uvant situasjon, så nå har han mobilsert andre grupper til en "mot-marsj" - litt sånn "for oss som vil ha motorvei i regnskogen". Her i byen er det ikke mye regnskog, men det er sikkert mye lettere og bedre å marsjere her; mindre insekter og mer presse... Det har vært rolig her en god stund nå, men jeg er spent på hvordan denne situasjonen kommer til å utvikle seg. Kaos i biltrafikken er nok bare første skritt.

Kontrasten ble uansett stor da jeg våknet i dag til fuglesang. I dag er nemlig nasjonal bilfri dag. Her i Cochabamba har man arrangert dette den første søndagen i september i mange år nå, men i år er det for første gang gjennomført på nasjonalt plan. Fra åtte-nitida om morgenen er det så godt som tomt for biler og motorsykler i gatene, som i stedet er inntatt av folk i alle aldre på sykler, rulleskøyter og sparkesykler. Noen kommer til hest, og noen spaserer. Det er en "god-dag" for store og små; familien prioriterer å være sammen. Ikke en enste gang har jeg hørt noen klage over mangelen på transport, tvert i mot er alle lykkelig for å ha en rolig dag, hvor man ikke konstant må passe seg for gale og/eller fulle sjåfører. Ikke minst er det vidunderlig å ha en dag aldeles uten bilalarmer som går hver gang en lastebil passerer, eller alle bilene som tuter for å si "her kommer jeg, og jeg har ikke planer om å bremse" i krysset utenfor huset mitt.