På jobb er det ikke alltid jeg føler meg like nyttig, det må innrømmes. Målet vårt er å bedre kvaliteten på utdannelsen; kollegene mine er dyktige, og jeg synes ikke at jeg bestandig har så mye å bidra med.
Jeg hjelper til med planlegging, og med ideer om workshops vi kan gjennomføre. Jeg drar på besøk til skolene for invitere med lærere på kurs, og jeg hjelper til med praktiske ting når vi arrangerer kursene. Jeg er til og med blitt ganske god ttil å smøre smørbrød og skjenke opp og servere glass med brus.
Men i dag har jeg fått gjøre det som jeg er best på. Vi arrangerer kurs om planlegging og vurdering. Vi har fått låne lokalene til en nabolagsgruppe; en ny, flott sal. Det er ikke på langt nær alle som vet hvor den fine salen er – og det er her jeg kommer inn i bildet; bokstavelig talt. Sånn litt før det hele skal begynne stiller jeg meg opp ved hovedveien, og der står jeg godt synlig, som et menneskelig skilt. De fleste lærerne i området kjenner meg etterhvert, og det er ganske så lett å oppdage en blondine langs veien her i Bolivia. Så da står jeg der og lyser opp og viser vei; en jobb jeg i dette landet er aldeles uovertruffen i!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar