Oppvåkning

I dag våkna jeg klokka fire. Det var sånn sett ikke frivillig, og jeg ble ikke spesielt fornøyd. Denne morgenen var det nabolagets samlede hundebestand som hadde øvelse. Det er vanlig å ha en vakthund eller tre eller fem her, og når alle i gata setter i gang for full hals, så kan det bli temmelig høylydt. Og jeg, og sikkert andre naboer, tenker “morgenstund er tull i grunn!”

For noen dager siden var det ikke hundene som vekket meg, men derimot naboen på hjørnet som er busseier. Mange av bussene som går her i byen er gamle amerikanske skolebusser. De er malt i flotte farger, og sånn på dagtid er jeg ganske glad for at de finnes, men når de startes klokka fem om morgenen, er de ikke mine favoritter.  Siden bussene sikkert er førti år gamle, startes de og så står de og ruser i en tjue minutters tid; “vrooom, vrooom!” Ikke kult!

Andre ganger er det hverken bikkjer eller busser som vekker meg, men derimot gassbilen. Her i landet bruker vi gassover, noe jeg er veldig glad for når jeg lager mat. De siste årene har man jobba mye med å installere gassledninger til husene, men noen av oss bruker fortsatt gasskolber. Tidligere gikk det gassbiler tidlig og sent, hvor menn satt på lasteplanen og dunket på metallkolbene med et stålrør for å varsle at nå kom gassbilen. I og med at det ikke er så mange som trenger kolbene, går nå gassbilene kun tidlig om morgenen. Det høres ganske tydelig når det bænges på en metallkolbe med et stålrør – klokka halv seks…