Papirløs begravelse

Bestefaren til ei venninne døde i natt. Han har vært syk lenge, så de visst at han ikke hadde lenge igjen. De har derfor i lengre tid forberedt begravelsen.

En av de store utfordringene har vært avstand. Bestefaren fikk mange barn, og flesteparten av dem bor utenfor landets grenser; i Argentina, USA og Spania.  Som så mange andre bolivianere har de søkt ut av landet for å finne et bedre liv.

Man kan diskutere i det lange og det brede dette med arbeidsinnvandring, men rike nordmenn (i hvert fall i globalt perspektiv) er kanskje ikke de rette til å angripe folk som søker lykken – og arbeid – i andre land. Med det fantastiske sikkerhetsnettet vi finner i Norge, er det muligens ikke så lett å forstå hva som ligger bak når så mange mennesker verden over forlater det kjente og kjære, forlater mor og far, ektefelle og barn, for å skape en bedre økonomisk framtid.

Uavhengig av hva man mener om dette fenomenet, var det sterkt i dag å komme inn rommet der stolene står langs veggen for de sørgende, lengst fremme er kista omgitt av blomster – og på den ene siden; en laptop med web-kamera, slik at bestefars sønner, døtre og barnebarn på et vis kunne delta i sorgen sammen med resten av familien. De fleste oppholder seg illegalt i landet de bor i, selv etter å ha bodd der over ti år. Ti år uten å returnere til hjemlandet, uten å hilse på familien, uten å spise noe av mors mat. Og så dør far, og man kan heller ikke delta i likvake og begravelse. Det er en konsekvens av globalisering og utvandring som jeg aldri før har tenkt på.

Blant misjonærene har vi i det siste snakket om hva vi gjør i en krisesituasjon dersom vi plutselig må hjem. Passene våre blir ofte liggende i månedsvis i migrasjon mens vi venter på oppholdstillatelse; men vi har allikevel muligheter. Vi har pass, vi er ikke papirløse, og om vi ikke rekker å få passet ut fra migrasjon, så har vi et konsulat som vil hjelpe oss med nødpass – på dagen.

Jeg tenker ofte at mange, om ikke alle, nordmenn hadde hatt godt av et lengre opphold i et land i “langt-vekk-i-stan”; kanskje vi da kunne lære litt mer om å sette pris på det vi har, og arbeide på en konstruktiv måte for at alle rundt oss kan få et bedre liv?