Boliviabryllup

Det er bryllupstid i Bolivia. Veldig mange vil gifte seg før nyttår, for det sies at det betyr lykke å gifte seg i partallsår, mens det å gifte seg i oddetallsår ikke vil gi paret det beste utgangspunktet. (Det bør vel nevnes at jeg planlegger giftemål i 2013 – og satser på at det skal gå riktig så bra, oddetall til tross!)

Før jul skal vi gjennom tre bryllup i kirka mi. To av parene er gode venner som jeg har kjent en god stund. Her i landet er det vanlig,særlig når unge mennesker i etableringsfasen gifter seg, å spørre familie og venner om å være “faddere”. Hvis man for eksempel blir bedt om å være fadder for kaka, så har man ansvaret for å sørge for at kaka er på plass på bryllupsdagen. I fjor ble jeg spurt om å være nettopp “madrina” for bryllupskaka da en kollega skulle gifte seg. “Ikke bekymre deg, Lene,” sa hun. “Det er et lite bryllup, bare rundt 200 gjester!”

8. desember gifter to gode venner seg, og fjorårssamboer Anne og bestetvangsvenn Elsa sa for lenge siden at de var klare for å være madrinas for recuerdos. Recuerdo betyr “minne”; her er det nemlig vanlig at gjestene får med seg en liten ting som minne fra bryllupet. Ofte er det en liten plast- eller porselensting med blonder; ensak som blir lagt inn i en hylle hvor den støver ned. Siden Anne er i Peru og Elsa i Norge ble det jeg som skulle sørge for minnegaven, og jeg ville ha et eller annet som på et vis kan være til nytte. Min første ide, inspirert av Elsa, var en slik tingst, men med en magnet bakpå, så den kan være til pynt og nytte på kjøleskapet. Det ble en ganske frustrerende tur på markedet. Jeg syntes jo at jeg kom med en ganske så god og innovativ ide, men i sjappe etter sjappe var svaret “Nei, vi har ikke magneter” eller “Nei, det gjør vi ikke” eller “Nei, det går ikke”. Om så bare én hade sagt “Det var ingen dum ide, dette kan vi hjelpe deg med!” så hadde dagen blitt mye lysere. Jeg ga opp det hele, og dagen etter, på kollegers anbefaling, dro jeg til en plast-og metalltrykkeribedrift, hvor de var riktig så positive til det meste, og hvor jeg torsdag ettermiddag kan hente 200 brusåpnernøkkelringer med navnene til brudeparet skrevet med pene bokstaver.

I det samme bryllupet har Raul og jeg fått æren av å være “padrinos de aros”. Det betyr at vi har ansvaret for gifteringene. Siden Raul bor et par hundre kilometer unna, tok jeg med meg eks-samboer Margarita for å se på ringer. “Padrino-oppgaven” innbærer nemlig ikke bare at man betaler for ringene, men også at man kjøper dem. Det føles unektelig noe spesielt å kjøpe ringene som andre skal gå med resten av livet, men vi snakka litt om det på forhånd. Paret ønsker seg enkle ringer, så etter å ha sett på – og prøvd – ulike modeller, bestemte vi oss for en helt grei, klassisk modell. På tirsdag skal jeg dermed hente ringer i rett størrelse, med gravering inni og det hele.

Det skal sies at det føltes litt anderledes å se på våre egne gifteringer i går. Vi skal ikke ha padrinos, så dermed står vi fritt til å velge selv. Eller, det var det jeg trodde. Men når man er på gifteringshopping med, svoger, svingerinne, deres datter og Rene stesønn, så blir kommentarene og forslagene mange. Men Raul og jeg ble nå uansett enige om hva det var vi ville ha!