Papirløs begravelse

Bestefaren til ei venninne døde i natt. Han har vært syk lenge, så de visst at han ikke hadde lenge igjen. De har derfor i lengre tid forberedt begravelsen.

En av de store utfordringene har vært avstand. Bestefaren fikk mange barn, og flesteparten av dem bor utenfor landets grenser; i Argentina, USA og Spania.  Som så mange andre bolivianere har de søkt ut av landet for å finne et bedre liv.

Man kan diskutere i det lange og det brede dette med arbeidsinnvandring, men rike nordmenn (i hvert fall i globalt perspektiv) er kanskje ikke de rette til å angripe folk som søker lykken – og arbeid – i andre land. Med det fantastiske sikkerhetsnettet vi finner i Norge, er det muligens ikke så lett å forstå hva som ligger bak når så mange mennesker verden over forlater det kjente og kjære, forlater mor og far, ektefelle og barn, for å skape en bedre økonomisk framtid.

Uavhengig av hva man mener om dette fenomenet, var det sterkt i dag å komme inn rommet der stolene står langs veggen for de sørgende, lengst fremme er kista omgitt av blomster – og på den ene siden; en laptop med web-kamera, slik at bestefars sønner, døtre og barnebarn på et vis kunne delta i sorgen sammen med resten av familien. De fleste oppholder seg illegalt i landet de bor i, selv etter å ha bodd der over ti år. Ti år uten å returnere til hjemlandet, uten å hilse på familien, uten å spise noe av mors mat. Og så dør far, og man kan heller ikke delta i likvake og begravelse. Det er en konsekvens av globalisering og utvandring som jeg aldri før har tenkt på.

Blant misjonærene har vi i det siste snakket om hva vi gjør i en krisesituasjon dersom vi plutselig må hjem. Passene våre blir ofte liggende i månedsvis i migrasjon mens vi venter på oppholdstillatelse; men vi har allikevel muligheter. Vi har pass, vi er ikke papirløse, og om vi ikke rekker å få passet ut fra migrasjon, så har vi et konsulat som vil hjelpe oss med nødpass – på dagen.

Jeg tenker ofte at mange, om ikke alle, nordmenn hadde hatt godt av et lengre opphold i et land i “langt-vekk-i-stan”; kanskje vi da kunne lære litt mer om å sette pris på det vi har, og arbeide på en konstruktiv måte for at alle rundt oss kan få et bedre liv?

Sipe-Sipe

En av mine yndlingslandsbyer rundt Cochabamba er Sipe-Sipe. Fint med en ekstra fridag så vi kunne ta en tur – for en gangs skyld med kamera!

Kirka ligger selvsagt midt på plazaen.

Jeg er fascinert av gamle hus og dører.

- og av blomsterprakten som stikker fram over alt.

Det sies at taksteinen ble forma ved å legge leira over låret – flotte tak er det i hvert fall!

Koselig å vandre rundt i landsbyer.

Jeg ønsker meg hus med mur og blomster.

En ny kompis, Domingo – den lengste hunden vi så den dagen…

Lang – men veldig søt!

Rundt Sipe-Sipe dyrkes det mye blomster; mesteparten sendes nok inn til Cochabamba by for å selges på markedet der, men det er også et lite lokalt marked utenfor kirka.

Veldig fornøyd med buketten jeg fikk kjøpt for en femmer.

“Tvangsvennskap”

I media de siste dagene har det vært mye fokus på “terrorvideo”, og dermed har debatten om integrering og hva det betyr å være norsk gått videre. Mange ganger klager folk på at innvandrerne klumper seg sammen i egne bydeler, og at dette er lite heldig.

Her i Cochabamba er vi ikke så mange nordmenn for tida. I Sambandet er vi tilsammen 10 voksne og 5 barn. I tillegg er det andre norske som driver egne prosjekter, eller er her som frivillige. Siden jeg har bodd her i en del år etterhvert, har jeg fått en noen gode bolivianske venner som jeg er en del sammen med, men jeg tilbringer også mye tid sammen med de norske. I og med at alle kollegene mine er bolivianske, spansk er arbeidsspråket mitt og noe av jobben min dreier seg om oversettelser fra spansk til engelsk, er det deilig å være i et miljø hvor jeg kan slappe litt mer av, og hvor jeg slipper å tenke. Det er klart at vi nordmenn er forskjellige, vi også, men vi har allikevel mer eller mindre en felles bakgrunn som hjelper oss til å forstå hverandre. Vi har en del av de samme referanserammene, har vokst opp med mange av de samme tv-programmene og kan synge “Dum og deilig” i kor. Jeg skjønner derfor godt hvorfor folk søker sammen med “kjente” når de kommer til et nytt sted; selv om “de kjente” i denne sammenheng ikke akkurat er folk man har kjent hele livet.

En ting som jeg synes er fascinerende; og dette er sikkert noe som mange “ikke-etnisk norske” (er ikke så veldig glad i dette begrepet!) har opplevd, er det at vi henger sammen på tross av ulikheter. Om jeg hadde vært hjemme i Norge, så er det nok mange som hadde sett rart på dette trekløveret som jeg ofte er en del av her; jeg, som fyller 40 i år (skrekk og gru!!!), ei på 30 og ei på 20. Tror neppe vi hadde hatt dater sånn omtrent ukentlig i Oslo.

I fjor snakka jeg med de to sjuendeklassingene på Den norske Skolen om akkurat dette. De var bestevenninner, men i Norge hadde de sannsynligvis ikke blitt kjent, og om de hadde blitt det, hadde de kanskje aldri blitt mer enn perifere venner. Her var de “tvangsvenner”; det var de to som var på samme alder, så da ble de venner. Kanhende hadde det vært bedre for dem om de hadde hatt mer å velge i på vennefronten, men jeg tror vi lærer noe viktig her allikevel. Mine “tvangsvenner” Elsa og Marianne gir meg masse, og jeg ville ikke vært deres vennskap foruten; vi diskuterer og ler, vi sitter på balkongen min og nyter livet, vi er ute og spiser og vi fniser. I Norge tviler jeg på at vi ville blitt kjent.

Kanskje vi alle burde få oss noen “tvangsvenner”; oppdage rikdommen ved å være sammen med, og lære av, mennesker som er forskjellige fra oss selv?

18 kilo julegave

Jeg skulle jo hjem til jul, og kunne ha med meg to kofferter. Det meste av vinterklærne er fortsatt i Norge, så da tenkte jeg at nå kunne jeg endelig ta med noe pappa hadde ønska seg.

Da mamma og pappa besøkte meg i Bolivia for ti år siden, forelska nemlig pappa seg – i en grill. Han lagde til og med en arbeidstegning, men har aldri kommet så langt at han fikk smidd den sammen. Dermed tok jeg turen i fengselet. Fanger i Bolivia må nesten jobbe mens de soner, ellers har de ikke penger til å kjøpe mat og andre ting man trenger. En del fanger lærer nye håndverk i tiden i fegselet. I det ene er det mange gode snekkere som lager de flotteste senger og hundehus, og i det andre smir de griller. Eller kanskje de sveiser? Jeg er jammen ikke sikker.

Jeg tar nå en taxi ned til byen og vandrer nedover en av hovedgatene. Utenfor fengselet står grillene på rekke og rad. Noen er store nok til en  middels ku, andre er litt mer hyttevennlige i størrelsen. Jeg har målt kofferten, så nå tar jeg fram målebåndet for å forsikre meg om at drømmegrillen går ned i kofferten. Så går jeg til hovedinngangen for å finne en politimann:
”Hva gjør jeg om jeg vil kjøpe en grill?” spør jeg.
”Da plukker du ut grillen, og så sier du fra, og deretter roper vi opp fangen.”
Politimannen blir med ut på gata og spør meg hvilken jeg vil ha.
”Den!” sier jeg og peker.
”Du er sikker på at du ikke heller vil ha den, da?” spør politimannen og peker på en annen grill av samme størrelse.
Den eneste forskjellen jeg ser er i grunn fargen på sveiva, så det er ikke så farlig for meg. Noen tanker får jeg om at de ikke er så interessert i å få fange nummer en ut på den trafikerte gata, eller kanskje politimannen har en god avtale om prosenter med fange 2? Han går nå uansett inn igjen og roper på sveisefangen min. En kjekk ung mann kommer ut, og frigjør grillen min fra lenka den er festa til. Så viser han meg hvordan jeg slår den sammen og setter den opp igjen, før jeg betaler ham.

Før jeg går, spør jeg “Vet dere hvor mye den veier?” Jeg har tenkt at den kanskje veier en seks-sju kilo, den er jo lagd av jern.
”18 kilo,” svarer politimannen.
”Oi!” svarer jeg, “det går vel kanskje akkurat i kofferten?”

Vel hjemme skal grillen ned i den store, røde kofferten. Det jeg ikke helt hadde tatt med i beregningen var sveiva på siden, men etter en del lirking og oppgitt stønning kan til slutt den røde lukkes godt igjen.

Når jeg kommer hjem til Ski og åper opp, ser jeg at det har vært noen nede i kofferten og snusa litt rundt. Jeg kan vel se for meg at sikkerhetsfolka har stussa ved gjennomlysning, de har vel lurt på hva slags våpen jeg hadde med til jul…

Drømmegrillen til far, ferdig satt opp, med lekker oransje sveiv til å justere høyden på rista i forhold til kullet. Her skal det bli grillfest på hytta, tror jeg.

Sinte-Lene

Jeg kjenner at “Sinte-Lene” har kommet på besøk. I Aftenposten i dag leste jeg “Vi gir blaffen i gjenglemte klær”; om hvordan en skole hadde samla sammen 14 søppelsekker med gjenglemte klær. De inviterte elever og foreldre til å komme og se, og plukke med seg det som poden hadde glemt. Elevrådet hadde hjulpet til, og ei av jentene sa “Det er jakker her som vi vet koster over tusen kroner”.

“Hmmm,” tenker jeg.

Men så tenker jeg litt videre. Det er selvsagt mulig at mine venner er ekstra prektige, men jeg tror ingen av dem hadde latt være å lete etter jakker, gensere, skjerf og luer som de håpefulle har lagt igjen. Så hvem er disse foreldrene og barna som etterlater seg 14 sekker med klær på én skole i løpet av ett semester? Det er selvsagt flott at Frelsesaremeen får overta dette, men… Det henger igjen et “men” her, føler jeg.

Det ble argumentert med at problemet ikke var moralsk, men at klær er blitt så billig at i Norge at det er enklere å kjøpe nytt. Ikke et moralsk spørsmål? Om man istedet for å lete etter klær man glemmer på skolen heller kjøper nytt, så er det da så absolutt et moralsk problem? Hva er det ellers?

“Hmfr,” snøfter Sinte-Lene.

Kulturstudie

I går var jeg invitert i bursdag. To veldig søte jenter fylte sju år, og det må jo feires! Barnas mor er ikke norsk, men sør-amerikansk, så det gjør jo at jeg føler meg litt ekstra hjemme. Siden det er rett før jul var barne- og voksenbursdagen slått sammen, og ei av jentene sa fornøyd: “Det kommer 35 i bursdagen vår!”

Som vanlig var det dekka opp med mat nok til å mette alle som er invitert, og det meste av slekta deres i tillegg. Det var pølser og pizza til barna (og forsåvidt oss voksne), det var reker med sursøt saus, rekesmørbrød, røkt kolje med rekesaus, lune poteter, baguetter, frukt, muffins, snacks, sjokolade – og ganske så mye mer. En Cochabambiner hadde vært svært lykkelig (i Cochabamba sier man stolt: “Vi spiser ikke for å leve, vi lever for å spise!”)

Klassekameratene til jentene løp lykkelige rundt, de dansa litt i “diskoteket”, så litt på film, spilte ball og hadde det flott. Vi voksne hang rundt, skravla på norsk og spansk, erta hverandre og lo. En “etnisk norsk” pappa var tøff nok til å være med på hele gildet. Tror han var ganske så fornøyd med serveringen, og også med å få spille litt ball med ungene. Det skal sies at det ikke er bare-bare å dukke midt opp i en “latino-fest”. Man kan si mye om slike sammenkomster, men traust er i hvert fall ikke et ord jeg ville bruke.

Vi koste oss altså, både store og små, men så kom tiden da barnebursdagen var over. Mammaer og pappaer begynte å komme for å hente sine håpefulle. Det var her kulturstudien kom inn i bildet: Inne i huset 12-15 voksne mer eller mindre latinos, med forholdsvis høy latter og mye fakter. I gangen sto 6-9 “norske” foreldre. Luene var trukket godt nedover øra, skjerfet var stramt  og godt i halsen, og hanskene kom ikke av hendene. De fikk tilbud om brus, om kaffe, kake, mat – og ikke minst om å komme inn. Det er lite respons. Litt forsiktig risting på hodet. Ei søt columbiansk dame tilbyr litt mat og drikke til ei norsk mamma, og får et bryskt “Nei! Jeg skal ikke ha!” tilbake.

Til slutt våger noen seg innover i stuene for å lete etter poden, men en kaffekopp er de definitivt ikke interessert i.

Det snakkes ofte om integrering her i Norge. “Innvandrerne må integreres!” er omkvedet. Men hvordan i alle dager skal man kunne integreres når det er så vanskelig å bli kjent med kulturen man ønsker å bli en del av? Ei av damene sa “Jeg har bodd i Norge i 7 år, men jeg har ingen norske venninner.”

Men så finnes det noen som gjør noe med saken. Foreldrene til ei venninne skal feire første juledag sammen med en gjeng eritreere; da blir det en blanding av familie og gamle juletradisjoner, og nye venner og en internasjonal vri på julen.

Jeg tror mitt juleønske i år er at vi alle kan finne fram smilet vårt, hilse på hverandre, og aller helst snakke med hverandre; selv om vi i utgangspunktet virker svært forskjellige.

Is og dusj og fall

Jeg er kommet vel hjem til landet med is, regn og vind. I dag morges var det lite behov for frokost-tv og slikt, for når vi kikka ut av vinduet hadde vi full utsikt til action; bilister som prøvde å kommet seg opp en heller glatt bakke. De svingte ut i veien, kjørte på, kom seg litt opp i bakken, begynte å skli, måtte rygge nedover, litt opp i bakken på andre siden og så prøve igjen. De som var heldige, da. De som ikke var fullt så heldige ble stående mer eller mindre på tvers. Godt da at grøfta ikke er dyp, og farta ikke er stor – det ble ingen skader; kanskje unntatt noen sår i selvtilliten for enkelte…

Selv fikk jeg også testa glattføret – men ikke ute på veien. Jeg har jo tidligere skrevet om at man føler seg sårbar når man er naken i dusjen. Man er ikke mindre sårbar når man sklir i badekaret, ikke klarer å gjenvinne balansen, tar borti glassveggen for å holde seg på beina – glassevggen er hengsla og vipper utover i rommet, kroppen følger etter, over kanten på badekaret. Og så lå jeg der da, med ei skinke som sikkert kommer til å bli temmelig blå etterhvert. Men i likhet med bilistene på veien, var også her den største skaden på selvfølelsen.

Nå skal pappa kjøpe sklimatte til badekaret…