Tvungen fri

I dag er det foketelling her i Bolivia, så dermed er det forbudt å bevege seg utendørs. (For deg som vil lese mer om censo (folketelling), så har jeg skrevet om det her: http://nlm.no/nlm/internasjonalt/bolivia/nyheter/hver-til-sin-by )

Formen er ikke helt på topp, så på et vis var det helt greit med en tvungen hjemmedag. Rundt meg kan jeg nå lukte at naboene nok hadde forberedt dagen mye bedre enn meg. I går kveld var det fullt kaos både på veiene og supermarkedene. En nabo jeg møtte i heisen sa “Skulle jo tro alt skulle være stengt i ukevis!”. Men det er altså én innedag det er snakk om.

Etter å ha leved på tørre kjeks i noen dager, er apetitten på vei tilbake, og med alle de vidunderlige luktene fra de andre leilighetene begynte jeg å kikke på kjøkkenet. Hadde akutt lyst på boller, men har ikke hverken melk eller melkepulver, så det ble det ikke noe av. Vet at med litt dårlig mage så sier legene her at alt av grønnsaker skal være kokt, så dermed måtte jeg kutte ut tanken på gulrot med yogurt-dip. Nå tror jeg løsningen på lunsjproblemet blir en liten pizza med kyllingstrimler og ananas. Håper det kommer til å lukte godt, så jeg kan konkurrere med naboene.

Matproblemet er altså løst, men hva gjør man med en hel dag når den gode boka ble lest ut i natt? Jeg er heldigvis (?) utstyrt med kabel-tv med rundt 100 kanalar. Du verden så mye søppel og lite interessant som finnes! Og det gjør ikke saken bedre at det meste er dubba til spansk. Sukk. Amerikanske serier om kakebaking, sutrete tenåringer som blir bortplassert til en “streng familie”, nygifte som krangler, bryllupsplanleggingsprogrammer; det er nok å velge i, men nytteverdien?

Tror rett og slett jeg finner fram moppen min og går over gulvet, jeg.

Yndlingsverksted

 

Jeg har tidligere hevdet at misjonærer er de siste kommunister, her vi virkelig deler på godene. En del av det, er at Kristian og jeg har hver vår bilnøkkel til samme bil.

En dag ringte Kristian for å høre om bilen var ledig; han og gutta skulle på tur til fjellet Tunari (5030 moh) en lørdag. Meningen var ikke å være bitchy, men jeg var en smule skeptisk til turen, for lille gullet har en stygg lyd under, og det er kjedelig å bli stående fast i nærmere fem tusen meters høyde. Ikke alltid så tett mellom bilene som kommer forbi der…

Men både Kristian og jeg kjører rundt i byen, og en dag kom han og lurte på om det var han som var litt paranoid, eller om jeg også hadde merka at bremsene ikke var så egna til bråbremsing. Dagen etter at han spurte, merka jeg det selv. Det er ingen god følelse når du står på bremsen, men rompa på bilen foran fortsatt kommer nærmere og nærmere. Det har nå allikevel gått bra med oss alle tre; Kristian, bilen og jeg, men nå var tiden kommet for et lite verkstedbesøk.

De kjenner meg etterhvert på verkstedet, så jeg forklarte Don Jaime hva det gjaldt, og han ropte på verksmesteren sin. Jeg følte meg litt som en som kommer til legen og klager over diffuse muskelsmerter, men ble veldig fornøyd med “legen” som faktisk lytta til meg da jeg sa at det er “en skarp metall-lyd under bak”. Ikke akkurat mekanikerspråk det der, nei.

Han inviterte meg ut på prøvetur for å teste bremsene og for å lytte etter lyden min. Ganske snart fikk Kristian og jeg støtte i at bremsene ikke var de beste. På vei opp en bratt bakke nærmest hoppa vi over en fartsdump, og jeg følte meg båssatt som blondine da mannen sier “Der! Det var den lyden, ikke sant?”
”Nei,” kan jeg heldigvis svare, “det der var bare setene i bagasjerommet som hoppa litt. “Min” lyd er en skikkelig metall-mot-metall-lyd, ikke noe sånne pinglegreier!”

Vel tilbake på verkstedet sier mekanikermannen at han nok tror at det er spiralfjøra under som lager lyden.
“Kom, så skal jeg vise deg"!”
Bilen blir lekkert manøvrert over smøregrava, og jeg blir invitert ned. Og bare så det er sagt; her snakker vi smøregrav med hvite fliser på veggene! Og så viser han meg gummipakningen han tror er problemet, og peker og forklarer om hva han har tenkt å gjøre med lille gullet mitt.

Må virkelig si at jeg er skikkelig fornøyd med et verksted som viser en kvinne  bildeler og tar henne nok på alvor til å forklare! Takk Toyosa!

202 år

feirer den bolivianske hæren i dag. Det feires selvsagt. Siden jeg har “Parque Ex-Combatiente”, selveste soldatparken, som nærmeste nabo, våkna jeg i dag til hektisk aktivitet. Militærkorps, alle hæravdelingene og publikum gjorde seg klare til parade.

        

Reisen er slutt

Mange ganger har jeg sittet i ring med andre mens vi har skrelt poteter, bønner og andre grønnsaker for å lage festmåltider. Skravla går over arbeidet, i en fin følelse av fellesskap.

I dag satt jeg igjen i en ring av kvinner og skrelte bønner, men i dag i taushet. I dag var ikke maten til et bryllup eller barndåp, men til en begravelse. Vår gode venn Carlos Mancilla er på vei fra Tarija, i en kiste. Han omkom i en bussulykke i går morges.

Det har ikke helt gått inn enda, og jeg tror ikke jeg kommer til å skjønne det før kroken hans i kirka er tom på søndag. Ingen Carlos kommer til å stå der med et smil mens han blunker. Det vil bare være tomt. En tomhet mange kommer til å kjenne på, for han har betydd så mye for så mange.

Takk for alt.

Tid

Jeg har tilsammen snart bodd åtte år i dette landet, men er fortsatt ofte usikker på hva et oppgitt klokkeslett egentlig betyr. Jeg har sånn mer eller mindre blitt enig med meg selv om at i jobbsammenheng betyr det som regel en 10-15 minutter etter tida; om noe skal begynne klokka ni er det greit nok å komme kvart over.

I sosiale sammenhenger er det verre. I går var vi invitert i baby-shower til en høygravid kollega. Jeg var glad for at jeg ikke skulle dra alene, så lørdag morgen sender jeg en melding til mine to kollegaer “Jeg og bilen er klare – når drar vi?”.

På invitasjonen sto det klokken 15.00. Det eneste jeg var sikker på, var vi i hvert fall ikke kom til å være der klokka tre. Snart tikka det inn en melding fra sjefen min: “Er hos deg klokka fire.”.

Dermed visste jeg at jeg burde være klar klokka kvart over fire for å dra klokka fire på noe som begynte klokka tre. Kunnskap er fint!

Siden vannbilen sto og blokkerte garasjeporten kom vi oss ikke avgårde før halv fem. På veien skulle vi plukke opp kollega nummer to, så vi var vel neppe framme før kvart på fem. Da kom vi som de første, fikk et glass brus og satt og så på at vertskapet gjorde i stand.

I sekstida begynte vi med noen leker for de vordende foreldrene, og i sjutida kom hun som skulle lede lekene og opplegget.

Hva jeg har lært? I grunnen ingen ting – jeg har fortsatt ikke peiling på når jeg skal komme. Eller én ting har jeg nok lært; det er alltid best å dra sammen med noen, så slipper man å sitte alene og vente!

Nye problemstillinger

Er tidlig opp i dag for å sjekke nyheter. Transportsektoren streiker i dag, og vi har en avtale på et offentlig kontor klokka ni som vi må holde. Da er det fint å ha joggesko, så man kan gå en del av veien.

Blokkeringer av veier når noen protesterer er ikke akkurat ukjent i dette landet. Skal man ut på tur er det alltid lurt å sjekke om veien du planlegger å kjøre er åpen, for det er ikke selvsagt.

I dag er det busser og radio-taxier som protesterer, og politiet er ute for å prøve å holde veiene åpne. På nyhetene i går kom en, for meg, ny problemstilling opp. Det er kommet nye og strenge regler for parkering i sentrum, og når politiet jobber for å holde veiene åpne så parkerer de der det passer dem. Spørsmålet var om bilene deres dermed risikerer å få hjulkrampe på av parkeringsvaktene for feilparkering? Fascinerende, spør du meg!

Buss–nok en gang

Lørdag morgen var jeg forholdsvis tidlig oppe for å komme meg ned på bussterminalen og derfra videre til Oruro. Jeg var heldig og fikk et av de siste setene. Og når jeg sier “siste setene” betyr det også at jeg fikk æren av å sitte på nest siste rad – sånn omtrent over hjulet. Humpeti-dump… Allerede på vei ut av terminalen syntes jeg at ting var litt anderledes enn vanlig, men regna med at det bare var fordi jeg ikke fikk sitte på “mitt” sete. Jeg har nemlig funnet ut at sete nr 21 er perfekt; det er midt i bussen, så det humper ikke så mye, det er en vindusplass, og vinduet kan åpnes.

Men nå satt jeg altså på plass 41, sola stekte gjennom vinduet, og etter noen kilometer fant sjåføren ut at det var på tide å sette varmeanlegget på full guffe.

Jeg halvsov litt, men våkna brått da motorduren døde. Vi var nesten to timer fra Cochabamba, et stykke opp i fjellet, men var fortsatt ca 1500 høydemetre og tre timers kjøring unna Oruro. Øreproppene ut av øra for å høre kommentarene rundt meg. Når bussen, eller bilen, stopper slik er det alltid å håpe at det er en punktering. Det var det ikke i dette tilfellet. Det som kunne åpnes av luker ble åpna, og så ble det hamra og banka. Folk rundt meg var merkelig rolige. Ingen som klaga på mangel på informasjon og ingen som høylydt forlangte en ny buss. Siden vi var i området med heller dårlig dekning var det heller ingen som høylydt klaga via mobilen til venner og familie over alt som skjedde, eller ikke skjedde... Noen som satt ved siden av meg angra litt på at de ikke hadde valgt en annen buss; skjønner dem forsåvidt godt, for de hadde allerede sittet 12 timer på bussen fra Santa Cruz…

På et annet sete satt ei ung, pen jente. Mens vi satt der og venta, tok hun fram en grønn sylinder. Nysgjerring som jeg er fulgte jeg med mens hun festa den i håret sitt. Hårruller er ikke bare for gamle damer – i hvert fall ikke i Bolivia!

Etter en drøy halvtime ble imidlertid alle lukene lukka igjen, motoren starta, en del av oss ba noen stille bønner, og så var vi i gang igjen.

Jeg halvsov videre, og trodde vel egentlig at det var en del av en drøm da kjente en søt, emmen lukt. Etterhvert merka jeg at det ble mye aktivitet rundt meg, med folk som løfta på bagasjen sin mens de kikka ned på gulvet. Ei dame en rad foran meg hadde tydeligvis vært på fest, og hadde med seg et minne; ei toliters brusflaske fylt med chicha. Chicha er hjemmebrygga maisøl, til tider svært sterk – og til tider ikke ferdig gjæra. Det var nok det siste som var tilfellet her. Kombinasjonen gjæring, høy temperatur og humping hadde gjort sitt til at flaska eksploderte. De fleste åpna vinduene sine, men allikevel lå eimen av chicha over oss alle. Kombinasjonen svingete vei, høyde og chicha er ikke noe jeg umiddelbart anbefaler.

Turen gikk videre oppover, og da det begynte å snø var det på tide å lukke vinduene, og dermed sniffa vi alle sammen inn enda mer chicha.

Må si jeg var ganske så fornøyd da jeg kom fram.

Returen var bedre; i det vi rygga ut fra bussterminalen kjørte vi inn i en taxi…