Søndag

I dag var planen å stå opp litt tidlig så vi kunne gå en skikkelig tur før middag. Grått vær, lave skyer – hutre,hutre – sofa, pledd og nett er et fint alternativ. Overraskende nok er nettet ganske kjapt på tross av alle skyene – de pleier ellers å virke forholdsvis negativt inn på forbindelsen.

Klokka tolv var vi imidlertid klare til å gå ut. Som jeg før har skrevet, så er det festtid – denne gangen var det kirkekoret som lagde fest for å få inn penger til nytt keyboard. Så da var det bare å ta på stilongs og ullstrømper og labbe nedover mot kirka. På trappa ble vi fint pynta med rosett, og siden det for tiden er jeg som er banken var det jeg som putta litt penger oppi den pene pengekassa. Inne i kirka var lokalet avdelt med gardiner. Gudstjenesten var ennå ikke over, men vi ble vist inn bak en gardin, og der var det dekka langbord.

Vi er jo litt idioter her i dette landet. Det skal innrømmes at vi ikke alltid skjønner hverken hva som forgår, eller hva vi burde gjøre. Matbillettene våre burde visst vært stempla ved inngangen, men det ordnet en snill dame for oss – og så ble risen satt frem. Jeg er alltid veldig glad når vi kan forsyne oss selv, for da slipper jeg å måtte spise et helt risfjell. Ved siden av risen var det salat og kotelett – veldig godt, selv om jeg savna en kniv. Ideen her er at kjøttet skal være så mørt at man kun trenger skje og gaffel til å spise med, men denne gangen måtte også fingrene til pers, Jeg syntes ikke jeg kunne bøye alt for mye på bestikket jeg hadde fått utdelt. Men er uansett veldig glad for å spise “ute” i dag – kjøleskapet vårt inneholder ikke mye spennende denne helga.

Vi fulgte god gassisk skikk; kom, spiste og gikk. Egentlig ganske greit når temperaturen er ikke er så høy inni en gammel steinkirke.

Vi gikk oss en tur og fikk igjen varmen. På andre siden av byen er det også noen barn som vet hvem vi er: “Monika, Monika, Monika!” ropes med fryd. I dag møtte vi ikke på så mange fulle menn – i går ettermiddag hadde vi nesten følge helt til porten av en fyr som nok trodde han snakka fransk, men det hørtes mest ut som japansk. Ikke så greit bestandig å bo i en landsby som er velkjent for hjembrenten…

Hjemme igjen kjente jeg at bolle- og kakaobehovet kom snikende. Jeg har jo mammas gode bolleoppskrift, og jeg er sikker på at jeg ikke har brukt opp alle rosinene. Det har jeg heller ikke, men da jeg skulle putte gjær oppi melkeblandinga mi var det slutt på hellet. Vi har hatt en kilosboks med gjær – hvordan er det mulig at den er brukt opp? Men bakepulver har vi nå, så dermed ble det ikke boller, men muffinsbollepapirting; for røra seila selvsagt utover stekebrettet, så det var ikke så lett å skille muffins fra papir fra bolle fra brett. Men Monika sier nå at de er gode – lurer litt på om det er sånn prøysensk “du si’r det for å trøste, du”, men jeg tar det til meg!

Ha en god søndag!