søndag 27. juni 2010

Ut på tur

På fredag hadde vi undervisningfri, så litt etter middag lurte Monika på om jeg hadde lyst til å bli med og gå tur. I og med at jeg allerde hadde tilbragt en del timer i selskap av Jane Eyre på lydbok, tenkte jeg at litt bevegelse sikkert ikke var så dumt.

“Jeg har lyst til å prøve ut den veien jeg har sett i nærheten av sykelandsbyen,” sier Monika.
Det synes jeg var helt i orden – alltid kjekt med nye veier og stier.

Så dermed labber vi i vei; sola skinner, og jeg har ikke et eneste ullplagg på meg. Mens vi går langs hovedveien snakker vi om det norske “gå tur”-begrepet, som vi oppfatter som noe ganske særnorskt. Å gå tur er liksom ikke like seriøst og sporty og fjellsko-betinga som de engelske hiking og trekking, men de er samtidig litt mer aktive en “go for a walk”. Topptur og fjelltur er mer som hiking, er vi enige om.

Vi nærmer oss stedet som Monika tror hun har sett en skogsvei ta av fra hovedveien.
”Fin dag for topptur!” sier hun plutselig.
”Topptur???” spør jeg. “Du har da ikke sagt noe om topptur?! Vi snakket da bestemt om å gå tur, ikke noe hverken hiking eller trekking!”
Jeg har aldri hatt noen særlig sans for det ordet. Jeg er glad i å gå tur, liker meg best når jeg slipper å gå på asfalt, men “topptur” har en ekkel klang av blodsmak i munnen, svette, støle muskler og generelt lite kos.
”Ja, du skjønte vel det?” sier Monika så kjekt. “Det er jo rett i nærheten av den toppen der, tenk på utsikten vi får derfra!”

IMG_1342

Den toppen der” er atskillig brattere enn den ser ut til!

Utsikt er vel bra – slit og svette er derimot noe helt annet. Og dessuten er vi på nesten 1800 meter. Er ikke så sikker på at jeg liker planen til Monika.

Vi finner etter litt om og men fram til skogsveien hennes. Som hun sier:
”Sjåfør Charles hadde sikkert sagt at dette var en finfin bilvei, men…”
Det er fint å gå, det er trær rundt oss, og det lukter godt av furu. Etter ca 50 meter er det slutt på skogen, og noen mennesker kikker på oss med store øyne.
”Hva i alle dager gjør disse to vazaha’ene her, på vei inn på tunet vårt?” ser det ut til at de tenker.
Vi snur og går tilbake et lite stykke, og velger en annen sti. Jeg er i grunn ganske fornøyd, for denne stien tar oss bort fra toppen.

IMG_1321

Bananpalmer har en flott grønnfarge.

Men så svinger den på seg igjen, og så bærer det oppover. Pust og pes – og litt sukk og stønn. Det er også litt skummelt, for stien tar oss forbi en del graver. Her på Madagaskar har mange familier en familiegrav. Med jevne mellomrom blir graven åpnet, likene blir tatt ut og får nye likkleder, og dersom det bare er ben igjen blir de kanskje samla i en krok så det blir plass til nye familiemedlemmer. For mange spiller forfedrene en viktig rolle også i dette livet, så det er med en litt ekkel følelse vi tar oss forbi gravene, mens vi passer oss vel for å peke på noe, for det har vi lært at kan være tabu.

Opp, opp, opp – kinnene blir rødere og rødere, og hver gang jeg tror at jeg nærmer meg toppen, flytter den på seg.

IMG_1330

Stilig måte å få med både meg og deg på, Monika ;-)

Opp kom vi til slutt, og utsikten VAR flott – det skal innrømmes, og jeg ble belønnet med verdens sureste clementin, før vi begynte å gå nedover. (Noe jeg vel skal innrømme at låra mine var enda mindre glad i…) Men jeg har vel sikkert godt av høydetreningen, om ikke så alt for mange måneder skal jeg jo atter bo på rundt 2500 meter igjen!

IMG_1335

Lange armer er kjekt når man skal ta bilde av seg selv! Her er to blide jenter på toppen!

På vei tilbake langs hovedveien fikk vi lyst på mer clementin, og der satt det jammen noen damer og solgte.
”Mamy ve?” spurte Monika. “De er vel søte?”
”Ja, selvsagt, søte og gode!”  var svaret.

I dag ble de søte og gode fruktene omgjort til limonade, og selv om jeg hadde i noen skjeer med sukker, kunne jeg med hell pøst på litt mer…

1 kommentar:

  1. Wow - I'm impressed !! Og kjenner til det med støl i låra etter turen opp og ned til Agios Johanniskirken i ørtiørte varmegrader :-)Søstra

    SvarSlett