Velkomst

Jeg har reist “langt og lengre enn langt” de siste døgnene. Var veldig fornøyd på Gardermoen, der jeg først fikk sjekka all bagasjen helt fra til Bolivia – også mitt kjekke ekstra kolli, deretter en kjapp kaffe med “Madagaskar-Monika” som var på vei tilbake til Mada, før jeg sov meg det meste av veien til Amsterdam. Er utrolig takknemlig for fly-sove-genet som jeg tydeligvis innehar. Jeg skal ikke påstå at jeg oppnår den type kvalitetssøvn som senga kan gi meg, men om ikke annet går turen adskillig kjappere! Er dessuten takknemlig for at jeg kom meg til Amsterdam i det hele tatt, for Gardermoen led visst litt under snøvær på tirsdag, hørte jeg.

Flyturer kan jo ofte bli både lange og forholdsvis stillestittende, og da er det på en måte ganske greit med et flybytte i ny og ne, for på sånne store flyplasser kan man fort få gått noen kilometer mellom gatene. Når man da har pakka alt av bøker og teknisk utstyr i sekken, kjennes det litt som en mindre polferd ;-)

Fra Amsterdam til Lima sov jeg visst litt igjen, fikk ikke sett mer enn en film. Men på tross av sove-genet ble tretten timer litt i lengste laget. Det er noe med den litt desperate følelsen jeg kan få mot slutten av en flytur, en sånn “nå er det nok, nå er jeg lei – jeg vil UT!” – samtidig som du vet at du ikke har noe særlig valg. Valg-muligheter på fly er temmelig begrensa; du kan legge hodet til høyre, til venstre eller se rett fram – du kan se film eller lytte på musikk, og en gang i blant kan du gå på do...

Lima – La Paz – Santa Cruz; treseter for meg selv, snork og grynt. Som regel er man jo fornøyd når man lander før tida, men når det betyr å lande kvart over to om natta i stedet for halv tre er det i grunn ikke så farlig. 

Da jeg reiste fra Oslo hadde jeg på meg pologenser, tunika, ulljakke, anorakk, strømpebukse og bukse. I Amsterdam forsvant strømpebuksa og anorakken. I Lima var det ulljakka som sto for tur, og i Santa Cruz var det pologenseren som ble  stappa ned i sekken.

34 timer etter at jeg dro fra Ski var jeg endelig klar for siste etappe; Santa Cruz – Cochabamba. Jeg hadde jo et håp om at det ville være noen på flyplassen; men en litt absurd følelse å vandre ut av flyet, bortover mot terminalbygget, mens jeg skotter opp mot takterassen for å se om det er noen kjente fjes. Og der, bortest på terassen ser jeg norsk flagg, og så kan jeg høre “Lene, Lene!” Ganske stilig når den norske skolen starter skoledagen sin på flyplassen for å ta imot en nykomling. Utrolig koselig med både kjente og nye fjes. Det føles godt å være tilbake!