Transport og kultur

Jeg har forflyttet meg mye ved hjelp av kollektivtransport mange forskjellige steder i verden. En slags felles kultur føler jeg at finnes; når noe uvanlig skjer, så snakker folk sammen. I dag har jeg brukt kollektivtilbudet i Oslo…

Jeg var på et veldig hyggelig besøk hos en gammel venninne jeg ikke har sett på alt for mange år. Da jeg skulle hjem fulgte hun meg til banen, før hun gikk for å hente de to eldste gullungene i barnehagen.

På godt vis stemplet jeg kupongkortet mitt, labbet mot perrongen, og kikket opp på “real time”-tavla til Oslo Sporveier. Der sto det at neste bane skulle komme om 8 minutter.
“Jaja, selv med en 10-15 minus skal jeg da klare å vente 8 minutter,” tenkte jeg, dusteoptimisten. Da det sto 2 minutter til neste bane, burde jo neste logiske tall i rekka være 1, men den gang ei. Da hoppa det brått opp til 4. Og så fortsatte det å hoppe litt fram og tilbake mellom 1, 4, 2, 3 og “nå”. Men ingen bane kom. Til slutt dukket det opp en ny melding: “midl. stans”. Det kan jo bety så mangt. Vi mennesker hadde begynt å kikke litt på hverandre, men fortsatt var det ingen som sa noe. Vi ventet. Til slutt fikk vi meldingen “Strømbrudd mellom Ryen – Bergkrystallen”. Så da sto jeg der, da, på Karlsrud. Siden jeg ikke er videre kjent i strøket spurte jeg noen rundt meg om de visste om alternative ruter. De kunne fortelle at det gikk en buss litt lenger unna. Jeg bestemte meg for å vente litt til. Det er jammen ikke så enkelt det der. Hva er lurest? Skal du satse på at feilen snart er rettet og bli stående ved banen, eller skal du begi deg ut på vandring etter en buss som du ikke helt vet hverken hvor er – eller hvor skal. På godt Ole Brumm-vis valgte jeg i grunn begge deler. Da tærne var blitt bortimot følelsesløse tenkte jeg at bussen var en god ide. På vei mot den møtte jeg en gjeng på vei tilbake mot banen. “Buss komme om halv time,” sa en hyggelig ung mann på et noe gebrokkent norsk. Dermed var i grunn ikke buss et godt alternativ.

Jeg er utstyrt med temmelig store ører, og de må jo brukes. Så da jeg fanget opp at en fyr drev og ringte trafikanten for å sjekke ståa var det bare å brette ut og skamløst lytte. “Reisegaranti… taxi… hovedbryter… snur på Ryen,” gir jo litt informasjon. Og hans “jeg ringer etter taxi,” rettet til de to venninne han sto sammen med fikk haikeren i meg til å våkne. Jeg har jo reist halve Madagaskar rundt ved å tigge meg plass i kjentfolks (og ikke fullt så kjente folks…) biler og busser.
“Hvis dere får en taxi, kan jeg joine dere da?” spurte jeg, og fikk bekreftende svar på det. Så dermed diltet jeg etter de tre vennene på litt diskret avstand.

Taxien kommer, vi stabler oss inn.
”Så deilig med varme!” sier jeg. Stillhet i bilen.
”Nå var det deilig å komme inn i en varm bil,” sier mannen. Mange kommentarer og det hele fra venninnene.
”Det var veldig snilt av dere å la meg bli med i taxien!” prøver jeg.
“Det var greit, det er jo en spesiell situasjon,” sier de, før de fortsetter å snakke om jobb, trening og Oslo Sporveier, og overser meg igjen.

Det er mulig at jeg er noe hårsår, men jeg tror kanskje at Norge er det eneste landet jeg vet om hvor man i en slik situasjon kan bli så til de grader oversett og utelatt. Er det virkelig sååå vanskelig å veksle noen ord med en fremmed?

Jeg kom meg uansett til slutt med et tog til Ski, og da jeg kom dit sto verdens snilleste pappa og venta med varm bil. Og han snakka med meg!