Førerkort

Klokka er sju, mandag morgen. Lene står i kø på biltilsynet. Luka til kassa skal åpne halv åtte. Kvart på åpner den, og køen beveger seg saaakte. Endelig er det min tur:
”Jeg skal betale for midlertidig kjøretillatelse,” sier jeg.
Mannen ser uforstående på meg. “Hva skal du ha, sa du?” spør han.
Jeg er forberedt, og viser fram det splitter nye reglamentet, hvor det står hva slags dokumentasjon man må ha.
”Men hvor mye skal du betale?” spør han.
”I La Paz sa det 90 bolivianos,” svarer jeg.
”Du må nesten gå bort i skranka der og spørre,” sier han.
”Men, men,” sier jeg, mens jeg kikker på en lange køen bak meg“må jeg stå i kø på ny da?”
”Neida, da kan du komme rett hit.”

Jeg bort til den andre skranken.
”I kassa spør de hvor mye jeg skal betale for midlertidig kjøretillatelse,” sier jeg.
”For hva for no?” spør damen.
Nok en gang er det bare å vise fram reglementet. Hun kikker noe skeptisk på det, før hun går bort til en annen mann.
”Det er koordinatoren,” hvisker misjonens sekretær ved siden av meg, “det er han jeg snakka med på fredag.”
Enrriqueta hadde nemlig vært nede på fredag for å sjekke hvordan vi skulle gjøre ting.

“Vi har ikke fått materialet til miderltidige førerkort enda. Dere må nesten komme tilbake på torsdag,” sier mannen.

Jeg stønner litt, og klager litt, men det hjelper jo selvsagt ikke.

Hvorfor mannen ikke kunne fortalt Enrriqueta på fredag at ting ikke var klart, og at det ikke var noen vits i å komme, skjønner jeg fortsatt ikke, men det er vel bare slik det er.

Jeg stiller uansett sterk og klar torsdag morgen. Men denne gangen sender vi Enrriqueta onsdag ettermiddag for å spørre om de er klare til å utstede midlertidige førerkort på torsdag!