Jeg har vært i Oruro i helga; veldig hyggelig forresten, men det er alltid trist å dra. Så jeg går opp busstrappa med en liten klump i halsen. Finner fram til setet mitt, men der sitter det allerede en dame.
“17 er vel vindussetet?” spør jeg høflig.
“Nei, det er 18 som er vindu, setet ditt er her, ved midtgangen.”
Det virker ikke akkurat som om damen har tenkt til å gi seg med det første. Jeg kunne selvsagt fått tak i bussmannen og bedt om hjelp, men finner ut at ikke alle kamper er verdt å kjempe, og dumper dermed ned på midtgangsetet.
Jeg finner fram cola-flaska mi for å svelge ned en pille. Oruro ligger på 3700 moh, og etter et par dager pleier hodepinen å komme sigende.
”Sjjjjjusj!” eller noe i den dur sier det i det jeg åpner flaska og spruter seig cola over hele meg. Dessverre ikke over setestjeler-dama…
Jeg dupper litt innimellom, ser litt på “Johnny English”, nyter utsikten og ber en del bønner om at vi skal komme treygt fram. Ikke så lysten på å seile utfor en av de mange stupkantene langs veien.
Vel framme i Cochabamba stikker jeg innom supermarkedet like ved bussholdeplassen. (Ja, jeg vet at man ikke bør drive med søndagshandel, men det har gått litt i ett i det siste.)
Ferdig med innkjøp setter jeg meg inn i en taxi. Etter noen meters kjøring kjenner jeg at jeg er våt i baken. Jeg kjenner forsiktig med den ene hånda. Lukter på den. Akkurat; dette er jordbær-yougurt.
Så dermed kommer jeg hjem med cola på fronten og yougurt i baken. Godt jeg har vaskemaskin!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar