Ulovlig?

Jeg har akkurat lest noen UDI-historier i nettavisene, og tenker at migrasjonsbyråkrati jammen ikke er en enkel sak, hverken her eller der.

Da jeg kom til Bolivia i fjor, gikk i grunn det meste ganske så greit. Jeg kom med etmidlertidig visum på 30 dager, og innen utløpet av de dagene var søknaden om visum for ett år innlevert med alle tilhørende dokumenter. Og da snakker vi en pen bunke; jobbkontrakt, huskontrakt, lys- og strømregning, dokumentasjon fra politiet på hvor jeg bor – med håndtegnet kart, legeattest på at jeg ikke er HIV-smitta, og en liten bunke til som jeg ikke en gang husker hva var. Men det gikk greit – jeg hadde snart visumet pent klistra inn i passet, og kunne begynner på søknadsprosessen for carnet, det bolivianske id-kortet. Dette tok litt lengre tid, for jeg hadde ikke vært smart nok til å tenke på å ta med det gamle carnet’et mitt fra Norge. Men jeg fikk det til slutt. Og da kunne jeg begynne på prosessen med å få førerkort; flere dokumenter, terorieksamen og oppkjøring (hvor prøvelsen var lukeparkering – med 200 tilskuere…).

I begynnelsen av februar gikk alle disse dokumentene ut – på samme dag. Nå skulle jeg søke opphold for 2 år. Kravene til dokumentasjon var mye mindre; et notarialbekreftet brev fra en advokat, som sa at jeg ikke hadde endret hverken sivilstatus, jobb eller adresse, et par bilder, og en søknad. Blid og fornøyd troppet jeg opp for å avlevere dette sammen med passet mitt, men fullt så enkelt var det visst ikke:
”Du må legge ved en attest fra jobben din,” sa den ytterst kjekke og høflige unge mannen.
”Jamen, det er jo ingen endringer,” prøvde jeg meg med.
”Men alle dokumentene dine ligger her i Cochabmaba, og søknaden om 2 år behandles i La Paz, og der vet de jo ikke hva du driver med, så vi må ha det.”
“Jamen,” sa jeg nok en gang. “Hvorfor har dere ikke krevd det av noen av kollegene mine?”
Det hadde han i grunn ikke noe svar på.

Dagen etter troppet jeg opp med et pent brev undertegnet av administrasjonssjefen. For tiden er jeg som er “representante legal” for misjonen, i og med at sjefen bor i Norge, og  jeg kunne jo ikke godt undertegne min egen jobbattest… Så betalte jeg gebyret, og fikk beskjed om å komme tilbake om en uke for å sjekke at alt var i orden.

Det var det, sa mannen.

Nå i mars skal vi ha konferanse sammen med Peru-misjonærene i Peru. På et vis litt teit, i og med at vi totalt var 7 norske her i Bolivia uten pass. På migrasjon ga de oss løsningen: “Dere kan søke om å låne passet deres. Da stopper behandlingen av søknaden inntil dere leverer passet tilbake, men ellers er det ikke noe problem.”

Vi troppet opp fo å levere søknader om å låne passet i god tid før turen til Peru. Først tar vi en tur til mannen på kontor 4, hvor de leverer ut pass til de som har fått visum. Det kunne jo hende at et lite mirakel hadde skjedd, og at i hvert fall de som leverte visumsøknaden i november nå hadde fått det innvilga. Mannen sjekka de små kvitteringslappene en for en. “Den mappa er i La Paz,” sa han for alle sammen. Helt til han kom til min. “Mappa di er her i Cochabamba. De har sendt den tilbake med observciones,” sa han. Jeg syntes ikke det hørtes så kult ut å være observert, men klarte til slutt å finne ut at det betød at de ville ha enda et dokument fra meg, og dessuten måtte jeg betale litt mer.

Vi ble enige om at det ikke var noen vits i å sende mappa tilbake til La Paz, siden jeg allikevel skulle låne passet mitt, så dermed lovte jeg å komme tilbake med nye dokumenter, og de lovte å låne meg passet.

Nå begynte vi i grunn å bli litt frustrerte. Mange av misjonærene har venta lenge, og et av problemene er at uten carnet kan vi heller ikke få førerkort. Det er ikke kult å vandre forbi en flott firehjulstrekker som står parkert i garasjen din, og vite at du ikke kan kjøre den. Etter litt undersøkelser i fjor, fant vi nemlig ut at vi ikke kan kjøre på internasjonalt førerkort, vi må ha boliviansk. “Om noe skjer, selv om dere blir påkjørt av en full lama, så er det deres skyld",” var essensen i beskjeden vi fikk.

For å finne ut hva vi kunne gjøre for å speede opp det hele, reiste administrasjonssjefen og jeg en tur til La Paz. Det var interessant. På migrasjon fortalte de oss blant annet at de får 300 søknader hver dag. Det er kun direktøren som kan undertegne, og hun har kun kapasitet til å undertegne 150 søknader pr dag… Dessuten sa de at de slettes ikke hadde motatt noen søknad om å låne pass, men lyset i tunnelen var at han mente at vi nok ville få tilbake passet med visum.

På førerkortkontoret sa de at det nye reglementet nå var på plass, så det burde ikke være noe problem å få et midlertidig førerkort, selv om vi ikke hadde carnet.

Du verden så fornøyd jeg var på turen hjem.

Det varte til vi hadde vært en tur hos førerkortgeneralen i byen. “Nei, reglene sier pass eller carnet, det holder ikke med kvitteringen. Beklager så mye. Men kanskje du kan få migrasjon til å stemple en kopi av passet ditt? Det kan jeg aller nådigst godta,” sa mannen.

På migrasjon sa damen indignert “Det er ulovlig for oss å ta kopier, og enda mindre stemple dem!”

Dermed så jeg drømmen om midlertidig førerkort fordufte.

Men på fredag fikk jeg låne passet mitt. Der har de klistra inn visumet, men det er ikke signert. Derimot er det klistra på en gul post-itlapp hvor det står “Ikke ta bort post-it’en” – behørig stempla av migrasjon. Damen fortalte dessuten at det for tiden ikke er noen som får visum, for de har ikke noen direktør for utlendingsenheten som kan signere søknadene…

I morgen går turen til Biltilsynet for å vifte med passet mitt. I reglene, som jeg har finlest, står det nemlig at jeg må vise gyldig pass. Og passet mitt er definitivt gyldig – selv om jeg vel ikke akkurat er 100% lovlig i dette landet. Om Gud vil, så får jeg kanskje et midlertidig førerkort i løpet av morgendagen. Kanskje….

All min medfølelse til alle andre som kjemper med og mot migrasjon rundt omkring i verden!