Noen glimt

Glimt 1:

Niese har i lengre tid drømt om å komme seg ut i verden. Hun er akkurat ferdig med russefeiring, og nå er det jobbing som står på timeplanen. Penger skal tjenes, slik at hun og ei venninne kan reise rundt i et halvt år. Et av stoppene blir her hos meg, og jeg gleder meg masse!

Glimt 2:

Lørdag kveld ved midnattstider satt kollega Elsa og jeg her hos meg. Hun skulle reise hjem på søndag; via Miami. Siden visa-kortet hennes ble skimma i Rio for en stund siden, har hun ikke hatt kort, og det måtte til for å få registrert søknaden om innreise til USA. 14 US var gebyret. Vi skrev inn mine kort-data, og vips så var tillatelsen på plass.

Glimt 3:

Spiser lunsj med kolleger, og vi begynner av en eller annen grunn å snakke kom speidere. En av kollegene mine forteller at han har vært aktiv speider, og at han lærte masse. Og ikke minst at det han hadde lært hadde kommet til nytte. For noen år siden reiste han nordover langs kontinentet, kom seg til Mexico og fikk kontakt med de såkalte “coyotes” (“guider” som har spesialisert seg på å få folk over grensa). Jeg har jo både hørt og lest om dette før, men det er noe ganske annet å høre en venn fortelle om hvordan han var to dageer uten vann og tre dager uten mat, om å drikke én slurk vann hver time for at ikke vannet skulle ta slutt, om lyden av klapperslangene, om hallusinasjoner og luftspeilinger, om reisekamerater som aldri kom fram.

 

Jeg synes det er flott at norske ungdommer kommer seg ut i verden og lærer. Jeg er glad for at jeg kan fylle ut et (idiotisk) skjema på nettet for å få bruke USA som transittland. Jeg er uhyre takknemlig for det røde, norske passet mitt. Men jeg klarer ikke å la være å tenke på tilfeldighetene. Jeg har ikke akkurat gjort noe for å fortjene å bli født i et lite land, langt oppe i nord; et rikt og fredelig land, som gir meg all verdens fordeler.