Når man jobber utenlands blir det at folk kommer og går en del av livet, og noe jeg til tider har vært litt redd for å venne meg til. Selv om jeg jo er her i landet for å jobbe med og for bolivianere, så er det også kjekt å kunne være sammen med nordmenn. Jeg har aldeles supre bolivianske kolleger og venner, men etter en tolv timers arbeidsdag på spansk, så er det ganske deilig å kunne sitte på balkongen, se utover byen – og snakke norsk.
For noen uker siden dro første familie hjem til Norge, forrige søndag reiste familie nummer to, og i dag var det Marianne og Elsa som jeg fulgte til flyplassen. Begge hadde et forsett om at de ikke skulle gråte, men det funka jo ikke.
Jeg syntes i grunn at det var godt å kjenne klumpen i halsen og tårene nedover kinna da jeg ga Elsa avskjedsklemmen. Da er jeg kanskje ikke blitt fullstendig avstumpa av dette livet allikevel.
“Takk for alt” er jo blitt en begravelsesfrase, men uansett en passende frase til dem som nå reiste hjem. Vi har delt mye og vi har ledd mye – takk for det!
Det blir tomt på balkongen framover uten Elsa; blir liksom ikke det samme å ha med pc’n ut der for å kunne chatte…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar