“Jompa mi!”

Jeg har vært på tur, både fysisk, metalt og byråkratisk. Etter mye om og med og brevskriving og reising fikk jeg endelig visumet mitt med to års oppholdstillatelse i midten av juni. Men selv om det kjentes godt å stå med passet i hånda igjen, så visste jeg jo at dette kun var første skritt på veien til lovlig opphold. Fra den dagen man stempler ut passet har man nemlig 25 dager på seg til å starte papirmølla for å få boliviansk id-kort. Men i Cochabamba har man av en eller annen grunn for tida ikke kvitteringene man trenger for starte prosessen med å få id-kort.

Jeg har venta. Jeg har gått ned på kontoret for å spørre. Enrriqueta sekretær har ringt; både til Cochabamba- og La Paz-kontoret. Til absolutt ingen nytte. I to måneder nå er det ingen utlendinger som har fått id-kort i denne byen. Og det er litt krise; dette er den byen med flest utlendinger – det er ca 10 000 brasilianske studenter her. For meg er det også litt krise, jeg er nemlig misjonens juridiske representant for tida, men jeg kan ikke undertegne noe særlig annet sjekker, for jeg har jo ikke id-kort.

Men så fikk vi nyss om at det var mulig å få id-kort i et annet fylke. Torsdag morgen satte jeg meg altså på bussen til Oruro for å gå på kontorer. (At det er den byen Raul bor i, var jo ikke akkurat en negativ faktor i det hele, det skal innrømmes…). Først altså nesten fem timer på buss opp nesten 2000 høydemeter på toppen og hvem vet hvor mange svinger, for å gå på id-kort-kontoret. Det var lang kø, men jeg slapp allikevel inn, for jeg skulle snakke med doctora’n; altså advokaten. Hun snakka veldig, veldig fort, men jeg skjønte allikevel at hun mente at hun, selv om hun gjerne ville hjelpe meg,  ikke kunne gjøre noe som helst uten at migrasjonskontoret ga henne beskjed om det. Så da gikk turen videre til migrasjon. Der var de veldig hyggelige, ringte rundt og spurte og ordna; men konklusjonen ble allikevel at om de skulle hjelpe meg, så ville det bety tid, byråkrati og utgifter.

“Jaja”, tenkte jeg, “da får jeg reise en tur til La Paz, for å snakke med noen høyere opp i systemet.” Så fredag morgen satte jeg meg på en ny buss. Iført ullundertøy, pologenser, dobbel topp, alpakkajakke og boblekåpe. Da sola tok tak i La Paz ble det temmelig hett, for å si det sånn.

Ny runde til id-kontor og migrasjon. Også her veldig hyggelige mennesker, det skal de ha, men jeg kom vel ikke så mye lengre. Det vil si, en ny doctora sa at hun håpet at situasjonen i Cochabamba ville løse seg om et par uker. Så da er det jo ikke så mye annet å gjøre enn å vente…

Så jeg tok bussen tilbake til Oruro. Takk og lov for en mengde med episoder med “Herreavdelingen” og “Språkteigen” på podcast!

I går tok jeg bussen fra Oruro og ned hit til Cocha. Man vet aldri om man kommer til å fryse halvt ihjel eller ei på bussen. Det virker som om sjåførerne ikke helt har skjønt at det går an å regulere vifteanlegget. Turen nedover i går tok jeg som en forberedelse til overgangsalderen. Det er på et vis grenser for hvor mange lag med klær man kan ta av seg på et offentlig transprtmiddel. Og mens jeg satt der i buss-saunanen min tenkte jeg på på lille Kaias sukk ifjor sommer, da pappa’n hennes prøvde å få henne til å gå med at den 8-timers bilturen fra Sucre til Cochabamba var morsom.
Pappa: “Det er gøy å kjøre bil, ikke sant, Kaia?!”
Kaia: “Jompa mi!”

Og det hade hun jammen rett i; etter fem timer Cocha – Oruro, fire timer Oruro – La Paz, fire og en halv time La Paz – Oruro og fire og en halv time Oruro – Cochabamba, så var jeg helt enig at dette ikke er noe for rompa!