Litt romantikk

For ganske nøyaktig ett år siden tok jeg en taxi ned til bussterminalen sånn rett etter lunsjtid. Jeg hadde med meg en sekk med blant annet sovepose , for jeg skulle til Oruro, det var juli og midtvinters. Som man kanskje har skjønt av denne bloggen er ikke Oruro akkurat Bolivias største turistattraksjon. Eller – det er egentlig helt feil å si; for karnevalet i Oruro i februar er definitivt en av Bolivias største attraksjoner – er til og med på verdensarvlista. Men det er altså én helg i februar.  Resten av året vil de fleste ha store problemer med å finne gode grunner til å reise til Oruro, med mindre man skal ta toget videre til Uyuni for å besøke saltørkenen.

Men nå var det altså juli, midtvinters, og jeg skulle ikke til Uyuni.

Allikevel var det stappfullt på bussterminalen. Jeg spurte i skranke etter skranke om billett til Uyuni, men det var det ingen som solgte, selv om det visstnok skulle gå busser hver halvtime. Etterhvert fant jeg ut at det var to laaaange køer mot to skranker som kanskje skulle selge billetter til Oruro. Jeg ella-mella litt, og valgte den ene. Det er ganske sosialt med køer, i hvert fall når det overhodet ikke er bevegelse i dem; “noen sier at det skal gå en buss klokka tre”,  “de sier det ikke er diesel”, “det er visst ikke noen busser” og “de sier at de skal begynne å selge klokka to” og en del andre kommentarer surra rundt meg. I utgangspunktet ikke så oppmuntrende å stå i en kø ved ett-tida, og høre at kanskje først i to-tida ville det bli mulig å kjøpe billetter.

Innimellom småsnakking sendte jeg meldinger til Oruro. Noen uker før hadde jeg nemlig møtt en interessant fyr. På internett, som seg hør og bør i disse moderne tider. Turen til Oruro var for å møte ham for første gang. Magen var dermed temmelig full av sommerfugler, og gjorde det ekstra spennende å stå i denne køen og håpe at de kanskje en gang ville åpne billettsalget igjen.  Dessuten var jeg temmelig spent på om han egentlig trodde på meg, og dette med at det  var umulig å kjøpe billetter. Kanskje han bare trodde at det var en skikkelig dårlig unnskyldning for å ikke komme?

Til slutt, etter to-tre timer i kø fikk jeg det siste setet på bussen som skulle gå halv fire. Jeg ble sittende ved siden av en amerikansk jente som skulle  sjekke ut universitetsarkivet. Jeg visste sannelig ikke hva jeg skulle svare da hun spurte hva jeg skulle. “Jeg skal på blind-date med en fyr jeg har truffet på nettet, som jeg har sett ett bilde av, og som sier han skal stå på bussterminalen og vente på meg…” Høres ikke akkurat smart ut, nei. Men slik var det alstå.

Etter drøye fire timer bakerst i bussen, etter å ha steget over 1000 høydemeter og sunket ca 15 grader i temperatur, nærma vi oss Oruro. Jeg var blitt litt småkvalm, ikke på grunn av humpene og hårnålsvingene, men av nerver. Hvor teit gikk det an å bli? Å sette seg på en buss til landets styggeste og kaldeste by for å møte en fyr jeg hadde chatta litt med og snakka med på telefon et par ganger? Dette var jo akkurat et sånt opplegg som alle “Klara Klok”-spalter advarer mot.

Til slutt var vi framme, jeg reiste meg opp, knærne var litt geleaktige, og jeg ba nok en liten bønn om at a) dette måtte gå bra, og b) at Han der oppe måtte gi meg et tydelig signal om det ikke var meningen at jeg skulle like fyren. For hva visste jeg egentlig om denne mannen? Kunne jeg stole på hva han hadde fortalt meg? Innerst inne trodde jeg vel det, for hvilken mann vil vel juge på seg at han har mista en tann. Dagen før hadde han noe nervøs fortalt om denne tanna han hadde måttet trekke. Av en eller annen grunn hadde jeg et klart bilde i hodet av at det var den ene fortanna. Og der sto han brått; jeg kjente ham igjen med en gang, og så at han også gjenkjente meg med det samme. Forsåvidt kanskje ikke så rart, i og med at jeg var den eneste lyshåra på bussen, men allikevel, det var noe i blikket der, og det kjentes veldig riktig å få en klem.

Etter at jeg hadde fått meg et rom på et lite og heller ukoselig hotell, vandra vi rundt i gatene i Oruro. Han skulle egentlig invitere meg på middag, men siden det var blitt så seint, var det meste stengt. Og siden sommerfuglene mine fortsatt flaksa i vei, var det i grunn helt greit å hoppe over mat. Desto bedre å gå, etter hvert hånd i hånd, med denne mannen. Begge ganske nervøse, men på samme tid merkelig avslappa.

Vi avtalte etterhvert at han skulle hente meg til lunsj dagen etter. Da han kom, spurte han:
“Nå, er du klar til å bli med hjem?”
Jeg så sikkert litt dumt på ham, for han fortsatte
”Ja, det er jo bursdagen til søsteren min, så hele familien er samla. Vi må ikke, hvis du ikke vil, men det hadde vært koselig om du ble med!”

I går feira vi igjen bursdagen til Norma, søsteren til Raul, og det er godt å vite at jeg har en stor familie i Oruro, en samling mennesker som virkelig varmer i en iskald by.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Min orureño,

knipsa under karnevalet i Oruro.

PS: Alle fortenna er fortsatt på plass!