… og andre dager

Livet blir ikke alltid som vi planlegger. Familien Vårum er blitt ganske mye flinkere til å ta ting som de kommer. Det var en bra egenskap da mamma søndag kveld datt ned den mørke trappa på hotellet og slo seg skikkelig. Da er det godt med en svoger som er politisjef og kan få ambulansen fort på plass, en svigerfamilie som vet hvilket sykehus som er bra å dra til, og generelt flotte folk rundt oss til å følge opp. Det er aldri morsomt å være på sykehus, men vi følte hele tiden at mamma var i gode hender, og det var i grunn det viktigste, selv om utstyret ikke alltid var det mest moderne.

Det var ikke så mange timene mamma var alene på sykehuset. En stor omgangskrets har hun vel ikke rukket å opparbeide seg i Oruro, men alle hun kjente var innom.

Tirsdag ettermiddag skrev legen henne ut; fortsatt litt mør og lemster – både fra fallet og et par netter i en seng som vel aller mest likna på en hengekøye.

I mellomtiden var familien Vårum flyttet fra det lite kongelige hotellet til Edens hage, hvor søster umiddelbart følte seg mer hjemme.

Onsdag hadde vi avskjedslunsj med Rauls familie, før vi satte oss inn i minibussen Raul hadde fått leid til oss. Turen skulle gå til flyplassen på El Alto, hvor vi skulle flakse avgårde til Santa Cruz klokka kvart over sju.

Etter noen få kilometer ble vi brått veldig glad for å ha leid en minibuss istedetfor å kjøre vanlig buss. Avkjørselen mot La Paz var nemlig blokkert; det sto lastebiler og tankbiler og busser i lange køer – men vår lille minibuss kunne kjøre utenom på småveier. Lykke varte noen kvartaler. “Hvor er veien?”  Mamma grep hånda mi, og lurte på “Vi skal ikke kjøre der?” “Der” var en smal, gjørmete veistump som brått var blitt hovedferdselsåren. Men den flinks sjåføren fikk oss gjennom.

Mamma var ikke enig med oss når vi mente at dette var en grei vei.

Turen gikk videre, med en innlagt tissestopp i Patacamaya. Nok en gang støtte vi på dette med de forskjellige perspektivene. Vi brukte et baño publico, og mens jeg var ganske så imponert over at det faktisk var rennende vann, og ikke små vannkanner som du skulle bruke til å trekke ned med, var ikke familien min like fornøyde. Med dører som var litt umulige å lukke, ble det ganske så vanskelig å få papir til å ligge på setet så de kunne sette seg – og dessuten ville vel ikke etablissementet akkurat vinne noen sanitærpris, kanskje – jeg ser den… Men med standardutrustningen antibac og dorull går nå det meste!

Jeg begynte etterhvert å kikke litt på klokka. Hadde en mistanke om at minibussen kanskje ikke akkurat hadde verdens største motor, og at turen ville ta litt mer tid enn jeg hadde beregna – men jeg er da min mors datter, så litt ekstra tid var kalkulert inn. Det kunne sikkert gått bra, men da vi var en times tid unna flyplassen begynte det brått å gå veeeldig sakte – og så sto det bom fast. Familien har opparbeida en viss ventekondis (pappa og søster skulle vente unos minutos på kvitteringene på sykehuset. Søster var en liten smule frustrert da none minutter viste seg å bety 60…), så vi satt først pent inni bussen. Da vi skjønte at dette kunne ta litt tid, var enkelte veldig glade for å kunne ta en røykepause. Jeg snakka med sjåføren i bilen foran oss, og skjønte brått at med mindre alt løste seg fort opp, så ville vi slite med å rekke flyet. Og i og med at køen så slik ut, var det lite håp om noen kjapp løsning:

Biler, lastebiler, busser, motorsykler; de fleste venter tålmodig, men noen ville gjerne litt fortere fram, så de kjørte på i motsatt fil, noe som vel ikke akkurat bidro til å minske kaoset…

Andre prøvde alternative ruter, men kom tilbake etter en stund da de så at de ikke kunne krysse elva.

Da det endelig løste seg opp, så jeg brått pappa spurte avgårde – litt av en bedrift i 3800 meters høyde. Sjåføren i lastebilen foran sto under (!) bilen og tissa, med døra åpen, og med en stor orange trailer på vei imot kunne han fått en kald og dørløs tur videre om ikke pappa hadde trådt til.

Mens pappa bedrev sine heltedåder og mamma og søster fotograferte og røyka, ringte jeg til reisebyrået. Og vips, så hadde vi billetter til flyet klokka halv ti, og kunne dermed puste litt lettere i den tynne lufta.

Det ble til slutt vår tur til å kjøre, og da så vi jo hva som var årsaken; som vanlig var alkohol innblanda i trafikkulykker. Ølbilen hadde nok kommet litt for fort i svingen, og hadde mista deler av lasta si…

Jeg har ofte klagd over Oruro, og har til og med kalt den Bolivias styggeste by. Det beklages og trekkes herved tilbake: El Alto er verre. Det hjalp ikke at det hadde regna kraftig så det var gjørme og søle overalt. Sjåføren var ikke så kjent, skilter til flyplassen var det dårlig med – men snille medtrafikanter og politimenn forklarer gjerne, og sånn litt etter at det opprinnelige flyet vårt hadde gått, snubla vi inn på flyplassen.

I ellevetida ankom vi noe slitne hotellet i Santa Cruz. Siden jeg liksom var på bryllpsreise (det er vel ikke sååå uvanlig å reise på bryllpsreise uten mannen, men med foreldre og søster???) fikk jeg det beste soverommet.

 Hvorfor skal man være så A4 at man har med mannen på bryllupsreise?

Dagen etter sto sommer og sol på programmet, hun med sort belte i shopping fikk brukt litt penger i sentrum på kvelden – og i dag klokka 4.30 ringte klokka for avreise. Nå håper jeg mamma, pappa og søster nyter livet på et fint sted i Lima, mens de venter på flyet til Amsterdam.

Mamma testa ut innstillinger på kamera, så det er kanskje derfor det ble et blått kyss fra søstrene? Er i hvert fall veldig glad og fornøyd med besøket; skulle selvsagt gjerne hatt dem her mye lenger, men det er nok noen hjemme som savner mamma, mormor og morfar.

Mandag begynner hverdagen igjen; jeg skal prøve å finne ut av hva jeg har gått glipp av på jobb de siste ukene. Om en uke til begynner det nye livet virkelig; da starter alenestemortilværelsen. Raul har fortsatt jobb i Oruro, men minstemann ville gjerne komme hit til Cochabamba, så nå er skoleplassen klar. Har ikke den store erfaringen på mammaområdet, så jeg regner med en temmelig bratt læringskurve, både for ham og meg! Men gleder meg stort til å ta fatt på det nye livet mitt!