Festdager…

Det har i sannhet vært en innholdsrik halvannen uke! Forrige søndag kom mamma, pappa og Tina til Cochabamba. På ferieplassen ventet Raul, Rene og Ricardo. Selv om han ikke ville innrømme det, tror jeg nok Raul var temmelig nervøs og spent, og lurte på hva disse svigerforeldrene fra nord som han aldri før hadde truffet, ville si. Men, som jeg trodde, gikk det riktig så bra. Kommunikasjon er ikke alltid like lett, men Toril kom for å hjelpe oss. Grillmat var kjøpt inn, så søster skrelte en ku (eller hva man nå skal kalle prosessen med å fjerne ymse fett og slintrer fra et svært kjøttstykke), og vi hadde pølser, kylling og ku på grillen – og mitt forsøk på arroz batido. Noe som i følge min familie (både boliviansk og norsk…) mest var som risengrynsgrøt med ost i. Men vi koste oss uansett, med skravling på ymse språk, åpning av de første bryllupsgavene (takk til tante Solveig, Gry og søster!) og bading i det kalde bassenget.

Pappa har funnet en ny venn.

Vi pakker ivrig opp gaver.

 

 

 

 

 

 

 

Grilling; et familieprosjekt – især i regnvær.

Etter noen dager i Cochabamba satte Vårum-familien seg på bussen til Oruro. Etter drøyt fire timer og utallige svinger, hvor jeg som proviantsjef med jevne mellomrom delte ut kjeks og godis, kom vi fram, og ble møtt av Raul og Rene og en bitteliten rosa bil. Vi kom oss fram til Hotel Monarca, som vel dessverre er temmelig langt fra å være noe kongelig hotell… Søster trodde først at badet var en balkong, og de første timene var dessuten eneste belysning den som kom fra gatelysene utenfor. Hennes rom var det største og  fineste – og ble derfor møterommet vårt.

Så var det klart for første møte mellom familiene. Mine kommende svigerinner hadde lagd lunsj til oss, og selv om praten kanskje ikke gled uanstrengt over språkbarrierne, så virket det på meg som om kontakten var god. Men så kom jo jeg med en flott familie til en annen flott familie, da!

Fredag skulle være “ordne-fikse”dagen, men de siste innkjøpene og tillaging av bocaditos. Jeg slapp temmelig lett unna det hele; lagde kun en vaffelrøre som Ricardo og kusine Alison skulle steke opp lørdag morgen. Søstrene til Raul, derimot, holdt visst på til klokka halv tre om natta med å lage små empanadas. De skravla og lo såpass at fotballidioten Rene syntes det var mer spennende å høre på tantepratet enn å se landskamp. Søster var med på innkjøp, og ble nok ganske så full av inntrykk fra markedene. Dessuten fikk vi med oss en skikkelig hundekamp; 8-10 hannhunder etter ei stakkars tispe, med en skikkelig kamp mellom et par av dem.

Lørdag opprant; første post på programmet var å overta lokalet. Det som hadde vært en temmelig kjedelig frokostsal så brått mer og mer ut som en skikkelig festsal:

Neste post var å hente blomster; 20 oppsatser, 3 ekstra til vårt bord, samt 3 buketter (man må jo han en ekstra både til bruden og gommen som de kan kaste, må vite!). På vei tilbake, men lasteplanet fullt av blomster kommer det plutselig et skikkelig smell. Med punktert dekk klarer vi såvidt å humpe oss rundt hjørnet til hotellet. Blomster bæres opp alle trappene til festlokalet i ørtende etasje, og så er det å sette i gang med dekkskift. Lærdom; legg alltid inn tid til en punktering, selv på giftingsdagen!

Mine svigerinner advarte mot å stole på frisører i Oruro (ei niese mente sågar at jeg burde ta turen til La Paz, 9 timer tur-retur, for å få fiksa håret og sminken. Jeg la det hele i mamma og søsters hender. Skal innrømme at jeg angra litt underveis…

Raul hadde sagt at han ville komme klokka 18 en punto; men det ble nærmere klokka sju før han gutta dukka opp etter å ha vært byen rundt etter is. Slik så han ut da han fikk se meg:

Så bar det ut i byen med sønner og søster for å ta bildeer. Tror kanskje ikke det er så vanlig å ta bilder av brura liggende på en benk i Oruro? Mange stirra i hvert fall på den lyshåra kjempedama med en nesten like lys fotograf som ivirig instruerte. Tror i grunn søster var ganske fornøyd med oppgaven sin:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det ble en flott kveld; med gode ord,dans, god mat, mariachiorkester, mer dans, fantastisk kake – og ikke minst; gode venner og slektninger som ville feire sammen med oss!

Lurer på om vi får delta på neste “Skal vi danse”?

 

 

 

 

 

 

 

 

Venninne Piny ville ha bilde sammen med festens kjekkeste.

 

Men jeg synes jo dette er kjekkas nummer en, da!