Oppsummering

Nå nærmer det seg avreise. Fredskorpset og en fredskorpsutveksling handler om læring; vi skal lære av og med og om hverandre, slik at vi på den måten kan gjøre verden til et bedre sted for alle. Så hva har nå egentlig jeg lært dette året?

• språk er et verktøy, målet er kommunikasjon – passivt ordforråd er undervurdert. Om man bare forstår litt av det som blir sagt kan kroppsspråket hjelpe deg til å formidle det du ønsker.
• vann kan ikke overvurderes; vann som kommer ut av springen, rent og klart er ingen selvfølge, og er definitivt noe å være takknemlig for. Du verden så kjedelig når det ikke er der!
• ikke tråkk på små rosa eller oransje poser som ligger langs veien. De har blitt kastet ut av folk som ikke akkurat har nytt bussturen…
• markkur er ikke bare for katter – ta piller hver tredje måned!
• kjøleskapet egner seg ikke nødvendigvis til å oppbevare ting som skal ha det kaldt; for når strømmen er borte på femte dagen er det ikke spesielt kaldt i kjøleskapet…
• en varmtvannstank, derimot, holder vannet godt over lunket i fire-fem strømløse dager
• et smil blir forstått av de aller fleste – også av politiet i de mange kontrollene langs veien
• dårlige brasilianske såpeserier blir ikke bedre av å dubbes til fransk

Det er sent, hodet er fullt og tomt på en gang – mulig lista blir lengre i løpet av morgendagen.

Menn og sånn

I løpet av det siste året er jeg blitt fridd til tre ganger. Det er jo forsåvidt litt imponerende – tre friere er da slettes ikke verst? Men jeg er fortsatt ikke gift… La oss nå ta en liten titt på disse tre frierne, så skjønner du hvorfor:

Frier nummer 1 møtte jeg i Cochabamba i fjor sommer. Han var, som man sier, utstyrt med litt mindre bagasje enn de fleste andre – og utgjorde dermed ikke akkurat noen veldig aktuell ektemannskandidat.

Nummer to var bussmannen her i Fandriana. Nå er han allerede gift – jeg møtte ham en dag med kona og en liten skokk unger, så dermed havner vel han også i kategorien uaktuell.

Siste frier (så langt??) stiller sånn sett i en litt annen klasse; han har nok bagasje, er ugift, og er dessuten usedvanlig kjekk og pen. Ulempen, spør du? Han er 21 år gammel – og jeg kunne strengt tatt vært moren hans.

Det er absolutt godt for selvtilliten å bli fridd til i ny og ne, men hvor er de bra og gode mennene, lurer jeg på? Hvor??

Normalitet

Normalitet er et relativt begrep, det avhenger av tid, sted, kultur, sammenheng og sikkert en haug andre faktorer. Sikkert er det i hvert fall at jeg på ingen måte faller innenfor noe normalitetsbegrep her i byen. Jeg er høy og stor, lys, snakker dårlig gassisk og går gjerne på tur for turens skyld.

I dag morges fikk jeg nok en gang bekreftet min mangel på normalitet. Jeg gikk i kirka – i seg selv en forholdsvis normal ting å gjøre søndag morgen, i alle fall i dette landet. Jeg fant meg en ledig benk, og satte meg fornøyd ned. Fornøyde ble også ungene på benken foran, som det meste av den neste timen satt med hodet vendt bort fra presten og prekestolen; det var jo mye mer spenende å se på dette merkelige vesenet som hadde satt seg bak dem. Noen ganger er det bare hyggelig,  noen ganger litt slitsomt – og i dag kjente jeg at jeg lengter etter litt normalitet; dvs etter min normalitet. Lengter etter å kunne gå en tur uten å bli pekt på, ledd av og ropt etter. Det er ikke noe vondt i noe av dette (tror jeg,da, jeg snakker jo som sagt ikke spesielt godt gassisk…), men det blir altså litt slitsomt noen ganger. Og derfor skal det bli deilig å gå en tur i Ski sentrum, kanskje en tur på storsenteret (sukk, storsenter, det er stort det…) og være aldeles anonym. Det er vel ikke umulig at jeg etter en stund kommer til å savne knisingen og “vazaha, vazaha”ropene,  men det er jo ikke så lenge til jeg skal til Bolivia, hvor jeg heller ikke er helt normal… ;-)

Skikk og bruk

Det er alltid mange ting å lære i en ny kultur, og etter ett år lærer jeg fortsatt nye ting. På fredag feks, fortalte kollega Jao meg at her på Madagaskar så er det uhøflig å tilby noe å drikke uten samtidig å tilby noe å spise.  (Om det er høflig eller ei å la være å dukke opp til en avtale, sa han ikke noe om – men han skulle komme klokka seks, men jeg så ikke noe til ham; selv om jeg både hadde satt på tevann og kjøpt kjeks…)

Lørdag ble en strålende dag, og jeg utforsket noen nye områder. Det var deilig med sol og varme igjen, og jeg ble jammen litt solbrent i nakken. Da jeg hadde snudd for å gå hjemover ringte mobilen. Det var Richard, som lurte på om jeg var hjemme klokka fem. “Det kan jeg jo være,” sa jeg. “Da kommer alle de ansatte,” svarte han.

Dermed var det bare å sette opp tempoet på hjemveien, så jeg rakk å bake borwnies til hele gjengen. Litt har man altså lært!

Gassiske samvær er ofte ikke så lange, men de følger et fast mønster. På skolen hos oss er det den ene vaktmesteren som er “president”; han er den faste taleren. Talene følger også et ganske fast mønster; man unnskylder seg for å ta ordet, man takker, kondolerer eller gratulerer, alt ettersom, man unnskylder at man ikke er noen god taler og så avslutter man. Jeg fikk en koselig avslutnings- og takketale. Så spiste vi litt og drakk litt brus, før det ble holdt en ny liten takketale til slutt. Koselig!

Dermed er det bare noen få dager igjen her i byen, før jeg reiser nordover. Først noen dager i Tana, så helt nord til Diego Suarez på en Fredskorpskonferanse, og noen dager på stranda, før Norge venter 4. september.

Lykke

Lykke kan være så mangt – men det handler nå alltid om denne gode følelsen som fyller deg innvending.

I kveld har jeg hatt noen av studentene på besøk. Semesteret på lærerskolen er over, men ikke alle studentene har reist hjem enda. Halvparten av lærerstudentene har bare ungdomsskoleeksamen, og en del av dem har blitt igjen her for å ta “artium” som privatister nå i august. Jeg møtte et par av dem forrige kvelden da jeg var ute og gikk tur, og de fortalte at det var vanskelig. “Kunne jeg kanskje hjelpe dem litt med engelsken?”

De har helt rett i at det er vanskelig. Jeg har sett noen gamle eksamensoppgaver, og er ikke så sikker på om jeg hadde fått full score på alle oppgavene…

Men vi satt nå her; te i krusene, pizzabiter på bordet, fyr på peisen – og mange stearinlys. Strømmen gikk natt til mandag, på radioen sa de at den skulle kommer tilbake på ettermiddagen, men det så vi fint lite til… Men det blir nå en koselig hyttestemning ut av det hele. Vanligvis er det ikke noe stort problem at strømmen går sin vei; har lært meg til å ikke kjøpe ting som må ha kjøleskap, varmtvannstanken holder på varmen noen dager, og på skolen kjøres ofte aggregatet så vi får lada det som skal lades. Men nå har de fleste på skolen reist på møte i Fianar, og det er så godt som tomt for bensin – så dermed er det ikke lademuligheter på skolen heller. Jeg hadde derfor innført pc og mobilrestriksjoner for meg selv.

Etter å ha forklart litt om høflige måter å spørre på på engelsk og etter noen dialogoppgaver, begynte øynene å glippe litt i halvmørket og gjespene ble stadig tydeligere. Derfor ønsket studentene meg “good dreams” sånn circa kvart på åtte. Jeg var faktisk ikke helt klar for senga enda, så med stearinlys i den ene hånda og boka i den andre satte jeg meg godt til rette foran peisen. Det er en koselig bok, og  jeg har det fint. Men plutselig får jeg det enda bedre, jeg kjenner denne gode følelsen som sprer seg inni meg; for fra kjøkkenet kan jeg høre en forsiktig brumming som jeg ikke har hørt på noen dager: kjøleskapet våkner til live igjen! Og jeg kan si “O, lykke!”

Bursdag

Mange husket meg i går – takk for det. Facebook er en genial ting i så måte ;-)

Søndag inviterte jeg en del av dem (ehh kanskje de fleste?) jeg kjenner i Fandriana. Var veldig glad for at hushjelpa kom på mandag for å rydde opp i kaoset – men hyggelig var det!

Jao fikk låne lua til Toky 

 

Ny pedagogikk?

Når norske skoler drar på seminar er det som regel vel organisrte utflukter; hotellrom er bestilt, møtelokaler med ymse fasiliteter er sørget for, det er skrevt lister over hvem som eventuelt skal dele rom – og alt dette er selvsagt på plass noen uker før seminaret skal avholdes.

I går reiste vi avgårde. På søndag hadde jeg fått vite at vi skulle til Ambositra for å skrive en prosjektplan for “ny pedagogikk”, og at avreise skulle være klokka 13.30. Mandag sånn i halvelleve-tida fikk jeg høre at vi skulle reise halv ett istedet. Greit nok – da rakk jeg akkurat å spise lunsj hjemme, pakke sekken, kjøre en drøy time, og så spise ny lunsj. Men før vi kunne spise lunsj måtte det sjekkes om det var plass til oss på hotellet. Om det ikke var plass her, så var det sikkert det et annet sted – og var det forresten greit om Lohloh og jeg delte rom? Moralen er kanskje; man trenger ikke alltid planlegge alt i detalj…

Vi skal altså snakke om “ny pedagogikk” – men hva er nå egentlig det? Vi er nå inne i dag to, men har vel i grunn ikke kommet noe nærmere en definisjon av begrepet. Man er opptatt av “grønn skole”, av inkludering og av didaktisk materiale – og av hvordan i alle dager vi skal kunne måle resultatene av denne nye pedagogikken som vi enda ikke helt vet hva er. Jaja – noe finner vi vel ut i løpet av dagen eller morgendagen!

Det er ellers litt av et mål dette at Madagaskar – verdens 8. fattigste land, med en enorm mangel på lærere – skal satse på inkludering av alle i skolen, uansett handikap.