søndag 15. august 2010

Normalitet

Normalitet er et relativt begrep, det avhenger av tid, sted, kultur, sammenheng og sikkert en haug andre faktorer. Sikkert er det i hvert fall at jeg på ingen måte faller innenfor noe normalitetsbegrep her i byen. Jeg er høy og stor, lys, snakker dårlig gassisk og går gjerne på tur for turens skyld.

I dag morges fikk jeg nok en gang bekreftet min mangel på normalitet. Jeg gikk i kirka – i seg selv en forholdsvis normal ting å gjøre søndag morgen, i alle fall i dette landet. Jeg fant meg en ledig benk, og satte meg fornøyd ned. Fornøyde ble også ungene på benken foran, som det meste av den neste timen satt med hodet vendt bort fra presten og prekestolen; det var jo mye mer spenende å se på dette merkelige vesenet som hadde satt seg bak dem. Noen ganger er det bare hyggelig,  noen ganger litt slitsomt – og i dag kjente jeg at jeg lengter etter litt normalitet; dvs etter min normalitet. Lengter etter å kunne gå en tur uten å bli pekt på, ledd av og ropt etter. Det er ikke noe vondt i noe av dette (tror jeg,da, jeg snakker jo som sagt ikke spesielt godt gassisk…), men det blir altså litt slitsomt noen ganger. Og derfor skal det bli deilig å gå en tur i Ski sentrum, kanskje en tur på storsenteret (sukk, storsenter, det er stort det…) og være aldeles anonym. Det er vel ikke umulig at jeg etter en stund kommer til å savne knisingen og “vazaha, vazaha”ropene,  men det er jo ikke så lenge til jeg skal til Bolivia, hvor jeg heller ikke er helt normal… ;-)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar