søndag 15. august 2010

Skikk og bruk

Det er alltid mange ting å lære i en ny kultur, og etter ett år lærer jeg fortsatt nye ting. På fredag feks, fortalte kollega Jao meg at her på Madagaskar så er det uhøflig å tilby noe å drikke uten samtidig å tilby noe å spise.  (Om det er høflig eller ei å la være å dukke opp til en avtale, sa han ikke noe om – men han skulle komme klokka seks, men jeg så ikke noe til ham; selv om jeg både hadde satt på tevann og kjøpt kjeks…)

Lørdag ble en strålende dag, og jeg utforsket noen nye områder. Det var deilig med sol og varme igjen, og jeg ble jammen litt solbrent i nakken. Da jeg hadde snudd for å gå hjemover ringte mobilen. Det var Richard, som lurte på om jeg var hjemme klokka fem. “Det kan jeg jo være,” sa jeg. “Da kommer alle de ansatte,” svarte han.

Dermed var det bare å sette opp tempoet på hjemveien, så jeg rakk å bake borwnies til hele gjengen. Litt har man altså lært!

Gassiske samvær er ofte ikke så lange, men de følger et fast mønster. På skolen hos oss er det den ene vaktmesteren som er “president”; han er den faste taleren. Talene følger også et ganske fast mønster; man unnskylder seg for å ta ordet, man takker, kondolerer eller gratulerer, alt ettersom, man unnskylder at man ikke er noen god taler og så avslutter man. Jeg fikk en koselig avslutnings- og takketale. Så spiste vi litt og drakk litt brus, før det ble holdt en ny liten takketale til slutt. Koselig!

Dermed er det bare noen få dager igjen her i byen, før jeg reiser nordover. Først noen dager i Tana, så helt nord til Diego Suarez på en Fredskorpskonferanse, og noen dager på stranda, før Norge venter 4. september.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar