Informasjonsoverskudd fører til underskudd

Dagens tema og hjertesukk gjelder mobiltelefoner. Eller egentlig ikke telefonen i seg selv, mer har det vel å gjøre med telefonens eier. For det er noe som skjer når man bruker mobilen i det offentlige rom, for eksempel på tog eller trikk, på gata – eller på et offentlig toalett. Hva er forresten dette med å bruke telefonen på do? Er det virkelig nødvendig? Men det var ikke egentlig stedet dette innlegget gjaldt, men mer bruken.

Jeg kan forstå de som på toget ringer hjem og sier ting som “Hei, kjære, sitter på toget nå. Er hjemme om 20 minutter. Kan du sette på potetene?!” Det er en kort og grei beskjed, og som sidemann, og fremmed, får jeg ikke allverdens innsikt i naboens liv. Så er det de som ikke nøyer seg med å be om poteter, men som går inn i alle middagsdetaljer. Det er vel i grunn mest av alt irriterende, og det føles unødvendig at jeg skal måtte bruke ørene til å høre på dette.

Men så har vi de som, kanskje særlig litt utpå kvelden, begir seg svært langt inn i intimsfæren. Det medfører en helt annen utfordring for meg som en fremmed, men på samme tid fysisk svært nærstående person. Det er definitivt mange ting jeg ikke behøver å vite om mine medmennesker, det kan tvert i mot til tider være litt pinlig å få denne kunnskapen. Jeg er nemlig til tider oppsatt med litt klisterhjerne, og jeg har derfor fortsatt ikke glemt den utlegningen jeg hørte for noen år siden om barbering. Og da er det ikke barbering av skjegg eller bart vi snakker om, for å si det sånn. (Se der – da har jeg jo fått overført noen bilder til din hjerne også…) Men dette er altså først og fremst pinlig. Den biten av mobilbruken som virkelig frustrerer meg, er den som trigger nysgjerrigheten min. Jeg sitter altså på toget eller på bussen,  eller som i dag; på do… – og blir servert den ene siden av en samtale. Jeg kan ikke unngå å høre hva som blir sagt, og jeg kjenner at sladrekjerringa i meg våkner. Jeg er jo i utgangspunktet en veloppdragen dame, og har lært hjemme at det ikke er pent å sniklytte – men det kan da ikke kalles sniklytting når det blir snakket nesten inn i øret på meg? Og det øret vokser i takt med samtalen for å få med seg hva som blir sagt. Og det er her det virkelig frustrerende kommer inn i bildet. For disse samtalene blir litt som å følge med på episode etter episode av en spennende serie – og så mister du den siste. Den oppklarende og oppsummerende løsningen får du aldri.

Så nå sitter jeg her, da, og lurer. Hvordan gikk det med deg som hadde fått overtalt sjefen til kjæresten din til å sette deg på gjestelista til julebordet, slik at du kunne komme overraskende? Ble kjæresten glad, slik som du ønsket, eller ble han bare sur, slik som det vel egentlig hørtes ut til at både du og samtalepartneren din frykta? Ble du sparka ut, eller fikk du bli? “Hvis han ikke liker dette er han ikke den fyren jeg vil ha,” sa du så kjekt. Men er dere fortsatt sammen?

Og hvordan ble egentlig den turen til Barcelona, du som på impuls hadde vært hjemom og pakka en bag og henta passet ditt for å bli med typen du traff i går på tur? Gikk det bra? Rakk du flyet? Stoppa moren din deg? Var fyren en gal øksemorder, eller er dere nå gift og har tre barn?

Til alle dere som lar oss andre fremmede få være deltakere i en liten bit av livet ditt – burde dere ikke hatt fortsatt informasjonsplikt? I utgangspunktet var jeg i grunn ikke interessert i informasjonen du ga, men du lar meg sitte igjen med vekket nysgjerrighet. Og selv om jeg har en forholdsvis god fantasi så vil jeg aldri få vite sannheten. Med mindre vi møtes på do igjen, da…

Stropp og silikon

Noen ganger tenker jeg at vi damer/jenter/kvinner (bruk det som passer deg best) godtar litt for mye uten å protestere. Eller kanskje det er slik at dersom en ting alltid har vært sånn så tror vi at det er slik det må være for alltid? Eller kanskje vi ikke vil snakke om ting litt sånn inn i intimsfæren? Hm – nei, det tror jeg forresten ikke.

Vi skal nå i hvert fall et lite stykke innoveri intimsfæren her, dog ikke lenger enn til undertøyet. Det er mange år siden jeg begynte å bruke bh, og det er mange år siden jeg begynte, flere ganger om dagen, på en mest mulig diskre måte, å liste hånda, og tidvis halve armen, innenfor genseren, over skulderen og et stykke ned på ovearmen for å fiske tak i en bh-stropp på tur. Det er utrolig irriterende, ikke minst når dette skjer vinterstid med cirka fem lag med klær… Men dette er jo ikke noe vi snakker så mye om. Jeg har alltid tenkt stroppeflukten nok skyldes mine ikke akkurat atletiske skuldre. Hadde jeg bare hatt ordentlig veltrente skuldre ville sikkert stroppene holde seg der de skulle.

Men så i forrige uke fikk jeg snusen i at det finnes noen silikon-dingse-greier som man kan legge rundt stroppen, og så skal de holde seg på plass. Innkjøpet er nå gjort – og, under over alle under – siden mandag har jeg ikke dratt i en eneste stropp. Jeg har vært så fornøyd at jeg til og med har bedrevet litt stroppe-flashing. Og så viser det seg at de som er blitt “beflashet” vil ha alle detaljer om kjøpssted og  pris. Dette med glidende stropper er altså noe som har frustrert flere enn meg, kanskje også deg som leser dette? Da blir i så fall mitt spørsmål: hvorfor i alle dager har vi damer/jenter/kvinner i tiår etter tiår godtatt dette? Hvorfor har vi ikke protestert? Krevd glidefrie stropper? Jeg kan aldri tenke meg at gutta hadde godtatt boxere som måtte dras opp jevnlig?

Fotball

Jada, jeg vet det – fotball er ikke akkurat min greie. Men de siste dagene har det vært veldig mye fotball på alle nyhetssendinger, og jeg fascineres en smule. Og jeg undres på hva fotball egentlig er. Fotballnyheter de siste dagene:

• Bodø-Glimt får ymse straffer for å ha reist en dag for seint til bortekamp.
• Et par-tre klubber i eliteserien kommer kanskje til å starte neste sesong med minuspoeng på grunn av minus i kassa.
• Follo har kvalifisert seg for førstedivisjon, men får ikke lov til å gjøre det fordi styret ikke fylte ut de rette papirene til rett tid.

Si meg, er det bare meg, eller har noe av dette noe som helst med fotball (rund ball, elleve spillere på hvert lag, mål, corner og straffe) å gjøre???

Norsk og krig

I to dager har jeg fått være sensor på muntlig norskeksamen. Det blir jo stilt krav til alle som vil ha varig oppholdstillatelse her i landet at de må ha gjennomført norskopplæring eller bestått norskprøver. Og det er en fin ting – for språk er definitivt nøkkelen til ethvert samfunn.

På mandag var det norskprøve to, som er et mellomnivå i norsk. Du kan nok til å klare deg, men ikke nok til å få de spennende jobbene eller delta i alt det som skjer rundt deg – for mange er dette bare et delmål på veien mot norskkunnskaper. Det skal sies at min gassisk nok aldri nådde et slikt nivå…

Men altså; på norskprøve 2 er alltid den første oppgaven: “Kan du fortelle litt om deg selv.” Oppgaven er nok mest ment for å roe nervøse kandidater ved å få snakke om noe kjent. Men som sensor og eksaminator er det mange ganger en spesiell opplevelse. Vi får et innblikk i liv som har blitt levd på så utrolig forskjellige måter.

Denne gangen møtte vi blant annet en mann som fortalte om livet i Somalia før flukten til Norge. Hvordan familien hadde hatt en stor butikk. De hadde tjent godt, han fikk studere – men så kom krigen. Da det roet seg, prøvde de å bygge ting opp igjen, men det var vanskelig. Korrupte offentlige ansatte skulle ha sin del av hver eneste kakesmule, ulike grupperinger sto mot hverandre, og til slutt ble det umulig å fortsette, og han og familien flyktet.

Og nå er han altså her, og skal skape en fremtid for seg og familien. I et land som ikke akkurat verdsetter utdannelsen og erfaringen han har med seg.  Som mange ganger bare vil se ham som “innvandrer” – som en del av den store gruppen som vi kanskje ofte tenker at begynte livet sitt den dagen de kom til Norge. den dagen skolegang, arbeidserfaring, sosial status og relasjoner ble nullstilt.

Rykk tilbake til start…

Tantevakt

Jeg er jo en tante som har vært forholdsvis fraværende i store deler av tantebarnas liv. Det blir jo lett sånn når tante bor 5 år i Sør-Amerika og 1 år i Afrika. Og nå skal jammen tante snart ut på tur igjen. På årene som jeg har vært ute så har jo dessuten niesene rukket å bli ganske store.

Størstemann er nå 17, og er en ung dame. Tidligere i uka var hele gjengen her og spiste, og da snakka vi litt om hva vi skulle fremover. Jeg fortalte at jeg skulle ut med noen venner på fredag – altså i går.
Niese: “Jeg skal også til Oslo!”
Nieses mor, altså min søster: “Å? Skal du det? Det tror jeg vi må snakke litt om.”
Niese: “Jaja, men assa – skal du ta toget hjem, tante?”
Jeg: “Jaaa, men spør du fordi du kan tenke deg følge på toget, eller fordi du absolutt vil unngå å ta samme tog?”
For det er jo ikke alltid så enkelt å vite slike ting – like greit å spørre. Og jeg ble jo litt glad inni meg når det viste seg at hun gjerne ville reise hjem med tante. Etter noen intense samtaler med sin mor fikk niese tillatelse til å reise til store, skumle Oslo-byen. For, som min søster sier: “Det blir jo litt rart om hun kan reise til USA aldeles alene, men ikke får lov til å reise til Oslo…”

Jeg dro altså avgårde til Oslo for å møte venner, gå på revy og spise god mat. Veldig koselig! Selv om servitøren på Dinner noe spisst bemerket da jeg bestilte medium mat “Ja, men du vet vel at medium mat her er ganske sterkt?!” Hvorfor i alle dager hadde ikke de tre gutta som bestilte det samme før meg fått den samme beskjeden??? Litt snurt av det, assa! Men det var som sagt en veldig hyggelig forsamling, og en svært så hyggelig kveld. Underveis var avtalen at niese og jeg skulle holde sms-kontakt for å finne ut når vi skulle ta toget hjem. Det hele gikk veldig fint. Vi så ganske raskt at 23.01-toget nok ble litt i tidligste laget for oss begge. Litt utpå kvelden sa noen av vennene mine at vi gjerne kunne sitte på dem – de hadde bil og skulle uansett mot Ski. Så jeg sender en sms. Ingen respons. Vi har nå bestilt desserten, og jeg tenker at det er på tide å avklare litt, så jeg ringer niese. Ikke noe svar. Litt merkelig, for unge i dag har jo nærmest mobilen limt fast i hånda. Og niese er på by'n. Og vi har alle hørt historier om om alt som skjer i by'n… Tante setter seg ved bordet, men deltar ikke like aktivt i samtalen. “Hvor er niese? Og hva gjør hun??? Med hvem” Tante venter 5 minutter, og ringer igjen. Fortsatt ikke svar. Hmmmm… Tante går på do, spise deretter dessert, og ringer en gang til. Tut-tut-tut – men ingen niese. Mens jeg står ute i gangen og ikke snakker i telefonen har de andre fått regningen og har begynt kompliserte matematiske beregninger. Jeg kommer inn igjen og finner fram plastikken for å betale min del av gildet – mens jeg hele tiden holder mobilen i hånden. Til ingen nytte. Jeg sender ny sms: “JEG VIL HJEM!!!” Men det sier fortsatt ikke pip-pip eller ring-ring. Vi forlater restauranten, og jeg får en klem fra alle de erfarne foreldrene jeg har vært ute med. Har en mistanke om at de inni seg tenkte omtrent som så: “Det var jammen på tide at hun også kjenner litt på å ha ansvaret for et barn!”

De andre går til bilene sine. Jeg knuger mobilen i hånden og går mot Nasjonalteateret stasjon. Det går nesten ikke tog til Ski fra Nasjonal sent på kvelden, så jeg finner et som går til Oslo S. Mens jeg nok en gang  ringer til niese. Endelig! Nede i tunnelen får jeg til slutt svar! Puh – hun var fortsatt i live!
“Jeg er på vei til Oslo S nå. Det er ikke så lenge til siste toget går, så du bør nok tenke på å komme.”

Så står jeg der foran de store tavlene på Oslo S og venter. Og venter. “Hmmm, hørtes hun ikke litt rar ut da hun svarte? Var alt bare bra? Har noe skjedd?” Mange tanker for et stakkars tantehode. Så sier det pip-pip. Sms fra søster: “Har du kontakt med datteren min?” Jeg kunne jo forsåvidt svare bekreftende på det, selv om jeg ikke akkurat så henne, så hadde hun nå sagt at hun var på vei. Søster taster i vei – det er visst uaktuelt å legge seg før hun vet at alt er vel, og dessuten kommer noen kommentarer om at det er blitt veldig sent. Akkurat som om jeg ikke vet det, der jeg står på Oslo S klokka kvart over tolv en fredags kveld.

Synet mitt er jo ikke akkurat det beste, så jeg står der og myser rundt meg, og stirrer litt ekstra på alle høye, lyse jenter. Det kan jo hende at det er niese. Mange ganger puster jeg nesten litt letta ut når jeg ser at det ikke er et kjent fjes, for jammen er det mange rare mennesker ute sånn litt sent på kvelden.

Så sier det ring-ring i lomma. Det er niese: “Duuuu? Det toget du sa. Atte, er det det siste toget? Venter på banen, skjønner du.” Jeg har ikke bodd ørten år i land hvor tidsbegrep er noe forholdsvis relativt uten å lære noe av det, så den tiden jeg hadde sagt til niese var selvsagt ikke tiden for det siste toget. Faktisk var det avgangstiden til det tredje siste toget jeg hadde gitt henne, for jeg tenkte at det var greit å ha litt å gå på. Og det var det jo…

Men hun kom til slutt. Vi rakk nest siste tog. Hun hadde hatt en riktig så flott kveld – stjernene var på plass i øynene, og rosene i kinna. Og min søster kunne legge seg. Og mormor fikk til slutt også sove da både datter og datterdatter kom hostende hjem sånn ved halv-totida…

Det skal sies at jeg virkelig tok tantepliktene på alvor, for klokka ti på sju i dag morges var jeg oppe for å sjekke at niese klarte å komme seg ut av senga. Det klarte hun; niese gikk på jobb – og tante rett tilbake i senga!

Gammel

Noen ganger lurer jeg på når man blir voksen, men i det siste har jeg tenkt litt mer på når det er man blir gammel. I dag tror jeg at om jeg ikke har en klar definisjon av begrepene, så må jeg nok bare innse at jeg er gammel.

I kveld har jeg vært ute med ei venninne – i den store Oslo-byen. Vi var og spiste på en koselig gresk restaurant. Maten var god, og betjeningen koselig. Men, for det er jo så ofte et men her i livet, det var litt slitsomt. Nå skal det sies at jeg er blitt temmelig forkjøla, så hodet mitt er enda tettere enn det er til vanlig, men det ble altså et litt for høyt støynivå på restauranten. Jeg vil på ingen måte si at folk var høyrøsta, men det ble et intenst surr, og jeg må innrømme at jeg gjetta meg til noe av det venninna mi fortalte, for hvis jeg lente meg nære nok til å høre alt hun sa så ville jeg endt opp med albuene mine i stifadoen hennes. Jeg vil tro at hun foretrakk at jeg gjettet meg til enkelte ord framfor at jeg skulle invadere matfatet hennes.

Da maten var vel fortært – og uten at mine kroppsdeler hadde berørt hennes mat – bestemte vi oss for å ta kaffen på et litt roligere sted. Vi vandret ut i Oslo-kvelden på jakt etter en koselig kafe. Det var i denne jakten jeg innså at jeg er blitt gammel. For man må jo være gammel når man stikker huet innafor opptil flere utesteder en fredags kveld og refuserer dem fordi a) lydnivået er for høyt eller b) det er for mange mennesker der…

 

Det skal sies at vi tilslutt, etter cirka 40 minutter, 7 avviste steder, 3 frosne fingre og ett gnagsår grunnet nylig framtatt vinterskotøy, fant et stille, rolig, koselig sted med god latinomusikk i passelig styrke. Så kanskje jeg ikke er helt fossil???

“Gæ’rne sia a fjor’n”

Da er jeg på plass i Sandefjord – som for meg ligger på “feil” side av Oslo-fjorden. Etter å ha besøk Porsgrunn, Skien og nå Sandefjord har jeg innsett at dette (for meg, vel å merke) er omtrent like eksotisk og ukjent som Indre Mongolia eller no’ sånt. Det har gått opp for meg at jeg er aldeles grønn når det gjelder geografien på denne sida; “hvor langt er det fra Sandefjord til Tønsberg?” “er Sandefjord før eller etter Larvik?” “ligger Skien i Vestfold?”.  Jeg har avslørt en pinlig mangel på allmennkunnskap. Litt har jeg lært de siste ukene, og jeg satser på å oppdatere enda mer kunnskap i løpet av denne uka. For jeg er nemlig på “turné”. Pappa mener at jeg burde hatt foldeskjørt og flanellograf, slik som hans barndoms misjonærer på besøk på søndagsskolen, men jeg satser mer på tights og prosjektor. Oppdraget er å reise rundt på DELK sine skoler for å fortelle om Madagaskar. Jeg har satt sammen en bildeserie, og gjør lykke (tror jeg…) hos barna med bilder av krokodiller og fortellinger om da jeg spiste dem. Spiste krokodiller altså, ikke barna!

For en lærer er det ganske så luksus å:
* ha forberedt ett opplegg som kan brukes i mange klasser
* ha en lærer i klasserommet som kjenner elevene og roer ned dem som trenger det
* komme inn, gjøre det jeg skal, og gå igjen – uten at noen forventer at jeg skal løse konflikter eller ha lange foreldresamtaler.

En annen del av luksuslivet er å bo på hotell. I en del jobber er det jo en integrert del av jobben å bo på hotell jevnlig. Lærere derimot, er ikke bortskjemt med slikt. Hotellet jeg bor på nå er utstyrt med svømmebasseng og badstuer (og trimrom, men akkurat det kan jo forbigås i stillhet…), og det passer aldeles ypperlig for meg.

I kveld tok jeg meg en tur ned i bassenget. Det sto at det holdt 27 grader, men jeg syntes nå at det var heller kjølig. Kanskje det er en yrkesskade jeg har pådratt meg? At bading i tropiske farvann har gjort at jeg trenger minst 30 grader i vannet for å bade? Da kan jeg jo forsåvidt like godt emigrere med en gang, for selv ikke Midtsjøvannet når sånne tempraturer en god sommer…

I dette bassenget, da jeg endelig kom uti, er det mulig at jeg ble utsatt for sjekking. Jeg skal ikke uttale meg veldig bastant om saken, for dette er et tema jeg ikke kan så mye om. Men det fikk meg i hvert fall til å tenke og reflektere litt. Min første tanke var: “Gutter! Tenk dere godt om før dere prøver å sjekke opp en dame i svømmehallen.” De aller fleste jenter er jo proppfulle av ulike typer kroppskomplekser, som slår ut i full blomst når man er påkledd minimale plagg som badedrakt eller bikini. Men så funderte jeg litt videre, og begynte å lure på om svømmehallen kanskje tvert i mot er det perfekte sjekkestedet. For vi jenter kan jo lett tenke: “Når han har sett meg i badedrakt, og fortsatt er interessert, så må han jo virkelig like meg!” Og det er jo positive og fine tanker. Men så kan man jo selvsagt tenke litt anderledes: “Hjelpe trøste! Han har sett meg i badedrakt – og han er fortsatt interessert. Han må jaggu være desperat!!” Og da jeg var kommet så langt i tankene ga jeg i grunn opp, og skjønte at menn som hevder at det er vanskelig å forstå seg på kvinner kanskje har et poeng…