Sikkerhet…

… kan være så mangt. I dag har vi hatt stabsmøt, og en av sakene på dagsorden var beredskapsplanen. Det faktum at deler av planen er basert på tips fra et amerikansk selskap tilsier vel at sikkerhetsnivået ligger noe høyere enn hos den jevne norske misjonær. Tror for eksempel ikke at vi spesielt ofte sjekker bilen under med et speil montert på en stokk for å finne ut om noen har festa noe under bilen…

Jeg innså at jeg bryter opptil flere punkter på sikkerhetssjekken hver dag; jeg skrur ikke igjen gasskolben om natten, jeg kjører som regel den samme ruta til jobb hver dag og jeg har hverken ektefelle eller hushjelp som kan hjelpe meg med garasjen. Derimot har jeg vaktmesterhelten Clemente som ordner porten, og jeg sover vanligvis med soveromsdøra åpen (det er visst lurt, for da kan den ikke kile seg fast om det brått skulle bli et lite jordskjelv).

Men den viktigste investeringen i personlig sikkerhet har jeg gjort på ettermiddagen i dag; jeg var på ferreteria’n (jervarehandel) borti gata og kjøpe halvannen meter med finmaska netting. Ved hjelp av tegnestifter, lærertyggis, spiker og isolasjonsteip henger den nå mer eller mindre (kanskje helst det siste – da jeg var inne på soverommet sist var det kun en spiker igjen som ikke hadde havna på gulvet…) på plass foran vinduet. Det er nemlig slik at det går mot sommer her, og fordi sola står på hele dagen, så er det ganske varmt på soverommet når jeg skal legge meg. Til nå har jeg kun tørt å ha en liten glippe i vinduet, men nå kan jeg ha det på vid gap, i trygg forvissing om at ikke en eneste grusom nattsvermer kan komme seg inn til meg! DET kaller jeg sikkerhet!

Med og uten bil

Jeg har tidligere skrevet innleggg om både biler og punkteringer og trafikk og oppkjøring; det er visst et tilbakevendende tema. For de som ikke er interessert i mer trafikk - best å slutte å lese her...

Trafikkbildet her er noe anderledes enn i Norge. Det er kanskje derfor mamma har litt hetta hver gang jeg låner bilen hennes hjemme, og sier "Husk at du ikke er i Bolivia!". Hun sier det også ofte når hun sitter på med meg og vi nærmer oss en rundkjøring. Det er kanskje fordi systemet her fungerer på en litt annen måte. I grunn er det vel to regler som gjelder i rundkjøringer:
1. Alle kan kjøre inn i rundkjøringa. Det betyr at den kan bli ganske full, og svært vanskelig å komme ut av.
2. Har du størst bil, kan du kjøre som du vil - sånn omtrent.

Jeg så noen gode eksempler på dette i går. Da brukte jeg ca. 15 minutter på å kjøre 50 meter. Etter de 50 meterne var det ganske riktig en rundkjøring - stappa full av biler, busser, lastebiler og motorsykler. Køen sto i kilometer den ene veien, mens den andre veien var aldeles tom for biler, for det var ingen som kom seg gjennom rundkjøringa og ut på den andre sida. Lufta var full av tuting og sinte stemmer. Men så kom det noen trafikk-politimenn og fikk litt orden på sakene, så da begynte ting å bevege seg i sneglefart - noe som var et stort fremskritt. Det skal sies at det ikke bare var rundkjørings-kjøringa som skapte problemer. I sentrum ble det arrangert en "mot-marsj". Deler av urbefolkningen her i landet protesterer, med å marsjere, selvsagt, mot byggingen av en vei tvers gjennom regnskogen. De mener at dette vil skape store miljøproblemer, men de er også bekymret for hva som vil skje når infrastrukturen bedres. De regner med, og dessverre med rette, er jeg redd - at da vil koka-dyrkerne, og dermed kokainprodusentene slå seg ned. Presidenten er ikke spesielt fornøyd med å ha fått deler av urbefolkningen mot seg, det er nok en ganske så uvant situasjon, så nå har han mobilsert andre grupper til en "mot-marsj" - litt sånn "for oss som vil ha motorvei i regnskogen". Her i byen er det ikke mye regnskog, men det er sikkert mye lettere og bedre å marsjere her; mindre insekter og mer presse... Det har vært rolig her en god stund nå, men jeg er spent på hvordan denne situasjonen kommer til å utvikle seg. Kaos i biltrafikken er nok bare første skritt.

Kontrasten ble uansett stor da jeg våknet i dag til fuglesang. I dag er nemlig nasjonal bilfri dag. Her i Cochabamba har man arrangert dette den første søndagen i september i mange år nå, men i år er det for første gang gjennomført på nasjonalt plan. Fra åtte-nitida om morgenen er det så godt som tomt for biler og motorsykler i gatene, som i stedet er inntatt av folk i alle aldre på sykler, rulleskøyter og sparkesykler. Noen kommer til hest, og noen spaserer. Det er en "god-dag" for store og små; familien prioriterer å være sammen. Ikke en enste gang har jeg hørt noen klage over mangelen på transport, tvert i mot er alle lykkelig for å ha en rolig dag, hvor man ikke konstant må passe seg for gale og/eller fulle sjåfører. Ikke minst er det vidunderlig å ha en dag aldeles uten bilalarmer som går hver gang en lastebil passerer, eller alle bilene som tuter for å si "her kommer jeg, og jeg har ikke planer om å bremse" i krysset utenfor huset mitt.

Kultur

Klokka er 05.36, og jeg våkner like før klokka ringer, vakler ut på badet og kaster litt kaldt vann i ansiktet. Alle som kjenner meg vet at jeg:
a) ikke akkurat er noe a-menneske og
b) er veldig glad i Bolivia og bolivianere.
Noen ganger kræsjer de to tingene litt. I dag har vi nemlig avtalt skype-møte med en av de ansvarlige i Norge. To av kollegene mine skulle komme til meg klokka seks, for da er klokka sånn midt på dagen i Norge – og her hos meg er det best nettkobling. Selv om jeg har bodd en del år her i landet, og har lært meg en del om “hora boliviana”, så har jeg enda ikke skikkelig under huden når et klokkeslett faktisk betyr den tiden, når det betyr ti minutter seinere – og når det betyr tre timer seinere.

Jeg er fremdeles “norsk nok” til å stille sånn noenlunde presis på jobb – så dermed sitter jeg her i stua mens det sakte blir lysere ute, smal i øya, prøver å skjønne noe av nyhetene på quechua, og kjenner på at jeg blir mer og mer irritert. Irritert på meg selv fordi jeg aldri lærer, og irritert på denne kulturen hvor man ikke stiller på den tida man har avtalt.

Håper hun vi skal snakke med i Norge har med matpakke, så hun kan sitte ved pulten sin, mutt putt aleine mens kollegene koser seg i kantina – mens hun venter på samtalen fra sine bolivianske medarbeidere.

Jeg for min del tror jeg tar meg en tekopp…

PS: Klokka er nå 06.23

Trafikk og musikk

het et radioprogram da jeg var liten. Når jeg kjører på jobb hører jeg ofte på radio. En av stasjonene kommer stadig med forskjellige trafikk-tips, og det er slettes ikke så dumt, for vi er ikke alltid like flinke til å huske alle regler her. Da er det fint at noen minner oss på å bruke sikkerhetssele, å se til alle sider og bakover før vi svinger ut i gata, å ta hensyn til fotgjengere, å buke blinklys, å buke lys om kvelden, å stoppe på rødt lys og generelt holde trafikkreglene.

I dag har jeg kjørt litt her i byen. Ja, jeg hadde på meg sikkerhetssele, det hadde jeg, men jeg kjørte på to røde og tre gule lys, jeg stoppa midt i et kryss for å slippe av noen, jeg stoppa ikke for noen fotgjengere, jeg brukte ikke blinklyset da jeg bytta fil.

Allikevel vil jeg påstå at jeg hører hjemme blant det 20% beste sjåførene her i byen…

På flyplassen

Elsa og jeg  er på vei opp rulletrappa på flyplassen for å komme oss opp på taket for å vinke til Malvin som skal ankomme. Da kan man høre følgende samtale:
Elsa: Det var klokka åtte han skulle komme, ikke sant?
Lene: Det var det du sa før i dag, ja.
Elsa: Eeeg??? Har du ikke sjekka?
Lene: Nei, jeg trodde de hadde sagt fra til deg, jeg.
Elsa: Hmmm. La oss gå opp på taket og se om de andre er der!

Det er mange mennesker på flyplassen, men det er svært få på taket, og det er i hvert fall ingen bleke norske fjes.

Elsa: Vi får ringe og sjekke når han kommer.
Lene: Eller om han alt er kommet…

Det er da vi finner ut at Malvin ikke kommer før i morgen… Jaja, det er godt at det ikke er mer enn 7 minutter ut til flyplassen.

Til Malvin – hjertelig velkommen – en gang…

1150 kilometer

Tirsdag morgen; første stopp er hos “hjulmannen”, som sjekker lufttrykket i alle fire hjulene mine. Greit å være sikker på at dekkene vil holde hele den lange turen. Siden jeg er i ferd med å opparbeide meg et godt forhold til mannen, ser jeg på ham med store øyne, mens jeg spør: “Du kunne ikke hjelpe meg med en ting til, vel? Du skjønner, reservehjulet mitt sitter under bilen, og jeg vet ikke helt hvordan jeg får det løs. Kunne du være så snill å vise meg det?” Det gjør (selvsagt) mannen, selv om en annen kunde blir temmelig irritert og klager over servicen. Jeg synes servicen er strålende, jeg!

Jeg skal ha med med sekretær Enrriqueta på tur, så vi rigger oss til i bilen, og etter ca 800 meter stopper vi. Der er det nemlig en dame som selger frukt, og det vil Enrriqueta gjerne kjøpe, så hun kan ha med til familien sin.

Vi skal til Tinquipaya. En liten landsby utenfor Potosi. Misjonen hadde et stort prosjekt der i mange år. Nå skal det bygges en fotballbane like ved huset vårt, og da vil gjerne kommunen ekspropiere litt av tomta, så vi skal svgårde for å møte ordføreren. Men til Tinquipaya er dat langt. Dessuten skal vi først til Potosi for å plukke opp administrasjonssjefen, som har vært i Sucre for å selge et hus.

Etter drøye fire timer er vi kommet til Oruro. En by som ligger oppe på høysletta. Den kan vel ikke akkurat skryta av å være vakker, der den ligger temmelig forblåst midt ute i ingenting, men den har da sine gode sider. Vi får oss en koselig lunsj, 2 liter rødmaling og tre koster før vi kjører videre.

Landskapet er utrolig. Det er spesielt å kjøre rundt på fire tusen meters høyde. Rundt oss er det ganske goldt, men om vi ser litt nærmere, så er det masse farger. Farger på det som er av vegetasjon, på sanda, på steinene og på folk.

Litt ekstra spennede blir turen. I Cochabamba tømte vi bensinstasjonen – tanken ble nesten full, og de som kom etter oss ble sure… I Oruro glemte vi  fylle, men tenkte at det kunne vi jo gjøre i Challapata. Der var alle tre stasjonene tomme for bensin… Dermed prøvde jeg å huske alle tips om økonomisk kjøring. Vet ikke om det hjalp, men vi kom oss trygt fram til neste stasjon – sånn omtrent 120 km lengre fremme.

En natt i Potosi – hvor høydepunktet ble å prøve å få et stykk monsterbil (poplulært kalt “El OBNI”, objeto volando no identificado – UFO på norsk) inn i en garasje beregnet på en helt vanlig bil. Det gikk bra det også, med god guiding både inn og ut.

Onsdag morgen dro vi avgårde mot Tinqupaya og ordføreren. Det er nesten ti år siden jeg var der sist, og veien er jammen blitt et lite hakk bedre. Mamma hadde kanskje ikke sukka fullt så mye om hun hadde vært med denne gangen.

 

Siden ordføreren ikke dukket opp før klokka fire til møtet vi skulle ha klokka ni, så rakk vi både å henge litt på plazaen, spise lunsj, skravle – og ikke minst; male. Jeg har nå malt portene på husene i Acasio, og vinduskarmer på huset i Tinquipaya. Huden min har dessuten absorbert større mengder med rød maling. Mon tro når den slites av denne gangen.

I dag gikk turen tilbake til Cochabamba, og 1150 km var kjørt.

På hjul

Ut av leiligheten “Har jeg huska alt? Nøkler, pung, mobil, pc?” Ned heisen, og ut av døra. Vakt(mester) Clemente står parat: “Skal du ta ut bilen?”. Det skal jeg. Er man i den lukseriøse situasjonen at man har en Toyota Prado stående, så bruker man den jo. Rundt hushjørnet, og der står den fine, hvite bilen. Misjonen sørger for biler til oss når vi trenger det, og jeg mumla ganske høyt om at jeg ikke ønska meg noe nytt, stort, fancy og flashy no’ på bilfronten. Dermed er jeg tildelt den eldste bilen vi har, en ganske kjekk og firkanta bil, som forhåpentligvis ikke er fullt så attraktiv for alle langfingra kjeltringer som er interessert i et nytt speil, eller en lykt eller kanskje et bakvindu.

Den kjekke hvite bilen står der altså, men noe er ikke helt normalt. Det ene bakhjula er da vitterlig ikke like struttende og overpå som det andre? Det er da jeg tenker at en stor jeep ikke er så kult allikevel. I hvert fall ikke når reservehjulet er på taket og jekken ser ut som om den er beregna på lekebilene til Brio. Men helt flatt er det dog ikke, og Clemente kommer meg til unnsetning og sier at jeg sikkert kan kjøre litt på det. Men hvor er nærmeste gomeria? I Norge må jeg si at jeg ikke helt hadde visst hva jeg skulle gjørt med et flatt dekk. Jo altså, jeg ville jo selvsagt satt på reservedekket – men hva gjør man så med dekket det er et hull i? Her i landet er det enkelt, for de er ikke langt mellom de små sjappene hvor en mann i overall kan fikse det meste. Det viste seg at det bare var et par kvartaler til El Choco, som sto der parat.
“Dette tror jeg vi må sjekke,” sier han.
Så finner han fram jekken, av med hjulet, og løfter det oppi det halve oljefatet som er fylt med vann. Dermed er det lett å se hvor det begynner å boble. Det er ganske riktig et hull – forårsaket av en spiker. Hjulet ned igjen, El  Choco finner fram det hjemmelagde stativet sitt, som han bruker for å løsne felgen fra dekket (eller no’ sånt…). Så hopper han litt opp og ned på det, og så kan han plukke det fra hverandre. Spikeren var lang, men El Choco plukker den ut med en tang og finner fram en lapp som han setter på. Da kommer det en taxi med et hjul i bagasjerommet, og så kan han fikse litt på det mens vi venter på at limet skal tørke på lappen min. Det kommer også noen innom for å få litt luft. De betaler ei krone eller to, og så kan de kjøre fornøyde avgårde.

Til slutt er det hele klart for å koble sammen hjulet mitt igjen. Svisj, svosj, svusj – så er hjulet på igjen, jeg betaler en tier, og kan kjøre i vei. Jeg har nå lært at hjul uten slange er en kjekk oppfinnelse, for da tar det mye lengre tid fra du punkterer til hjulet er flatt. Så dermed kan du rekke fram til en gomeria – om du er i Bolivia, da.

.