AleneLenemor

Livet er blitt ganske anderledes de siste månedene. Nå er det jo en gang slik, takk og pris, at livet stadig endrer seg – ellers hadde det jo blitt veldig kjedelig, så jeg setter pris på endringene. Men det er kanskje noe med at kroppen og hodet ikke hele tiden er med. Midt i forandringene gjør man seg jo noen tanker. Noen tanker er ganske enkle, jeg ser det. Som at jeg skjønner poenget med 9 måneders svangerskap før man får en baby, som man så følger videre på livets vei. Eller det at det må en mamma OG en pappa til for å skape et nytt liv. Det blir noe ganske annet, og litt sånn kræslandingspreget, når det brått kommer en fjortis inn i livet, en fjortis med all sin bagasje som skal matches med mine egne kofferter og ryggsekker og opplevelser, tanker og erfaringer – og levesett, ikke minst. Jeg har bodd alene, eller med “jobb- eller studiesamboere” sånn omtrent siden jeg var ferdig med videregående. (Ja, et års tid flytta jeg hjem til mamma og pappa, slik at jeg kunne få hjelpe med vask og stell og kjøring og det meste etter møtet med en motorsykkel her, men det er en annen sak.) Jeg har min måte å gjøre ting på, mine rutiner og mine ritualer. Og så er det brått et annet menneske å ta hensyn til. Og en ting hadde vel vært om denne personen var en voksen partner som man skulle vokse sammen med; når det er en fjortis det er snakk om, som man skal oppdra, få til å trives, følge opp og alt det der, så blir det ganske så anderledes. Jeg klager absolutt ikke; livet mitt er rikere – men også mer slitsomt. Ikke minst mentalt: “har han spist?”, “har han gjort alle leksene?”, “huska jeg å stryke skoleuniformen hans?”, “var det ikke i dag det var foreldremøte på skolen?”, “hva er normalt for fjortenårige gutter?”, “snakker vi egentlig nok sammen?”, “er jeg for streng?”, “har han tillit nok til meg til å fortelle meg om det som skjer i livet hans, om tanker og følelser?”, “burde jeg snakke med ham om jenter og forelskelse, eller blir han bare flau?” “har han nok venner?” osv osv. Og det meste av dette alene. For pappa’n bor i en annen by fortsatt, sammen med storebror. Vi snakker jo sammen hver dag, men det blir jo ikke det samme som å ha en som fysisk er sammen med deg når alle tankene og spørsmålene dukker opp; en som kjenner fjortis helt fra han var inni magen til mamma’n sin.

Når man i tillegg legger på et lag med kultur og tradisjon, blir det enda mer utfordrende. Selv om jobben min er å utvikle bolivianske skoler, så er det mange av de daglige rutinene jeg ikke kjenner, har jeg skjønt. Som for eksemepl viktigheten av å ha pene og ryddige innføringsbøker, hvor alt er pent kopiert; det gir nemlig poeng til karakteren. At du ikke har skjønt en døyt av det du har kopiert er ikke så farlig. Eller viktigheten av strøken t-skjorte og blankpussa sko. Stryking er generelt en høyt prioritert aktivitet her.

En del nye opplevelser kommer også til. Jeg har feks vært ganske streng på leggetider. Min norske bakgrunn gjør at jeg har innprenta i meg at barn må ha faste leggerutiner, og at de bør sove nok, og helst litt til, om natta. Min stakkars fjortis har sikkert vært den i klassen som har måttet legge seg tidligst, ingen tvil om det. I går hadde vi privatlærer i matte på besøk. Det store flertallet av elever i dette landet har bruk for privatlærer i ett eller flere fag i tillegg til skolen. Et av problemene her oppstår nettopp i det skillet som kommer mellom dem som har råd til ekstra hjelp og dem som ikke har det. Men altså; tutoren  kom litt før åtte – slettes ikke verst når han skulle komme sju, og de satte i gang. De jobba veldig bra, jeg var storfornøyd med den gode stemninga i stua der de satt og snakka om x’er og y’er  i andre og tredje.

“Strenge-Lene” har egentlig sagt at fjortis skal være i seng til halv ti, så sovner han sånn i ti-tida, og er uthvilt til skoledagen begynner klokka kvart på åtte. Klokka ble halv ti, og den ble ti. Halv elleve reiser tutoren seg, og sier “Du har jo innlevering i morgen, så du må gjøre ferdig disse tolv oppgavene her!”. Vi hadde enda ikke spist kveldsmat, så mens vi spiste kyllingen vår spurte jeg den håpefulle om han ville jobbe videre samme kveld, eller om han heller ville stå opp tidlig i dag, lørdag morgen  for å gjøre ferdig. (Nok en utfordring; lørdagsskole, hva er nå det for noe tull??) Uheldigvis for b-mennesket i meg valgte han løsning to, så i dag sto klokka på seks for å få gjort matte før skoleklokka ringte.

Skoleklokka, ja. Vi bor jo ved siden av skolen. Så i dag satt jeg vakt på balkongen for å se når rektor kom med bilen sin, for først da ringer klokka. I teorien begynner de 07.55 på lørdager, men i praksis blir det når rektor kommer. I dag var det ti over åtte.

Nå sitter jeg her i sofaen og har “fri”. Det føles liksom ikke riktig lenger å bare sitte her og ikke gjøre noe. Nesten rart å være alene, men jeg regner med at hushjelpa snart dukker opp. Fjortis har fått klar beskjed om å være takknemlig og nyte dette, for så fort vi kommer til Norge har Strenge-Lene planer om å lage flotte lister med alle oppgavene i heimen, og fordele rettferdig mellom alle fire!

Men en ting er jo alle mine tanker og undringer; den største undringen – og bekymringen – av alle er jo hvordan fjortis har det. Fjortis, som altså er den tøffeste fjortenåringen jeg kjenner, som selv valgte å flytte fra tanter og kusiner og farmor og alt det kjente, og ikke minst fra pappa og aller mest storebror, for å begynne på en ny skole her i byen og bo sammen med meg. Hvordan påvirker alle disse endringene ham? Han virker stort sett fornøyd med livet, og kan ikke tenke seg å flytte tilbake til høylandsbyen han kom fra. Litt fjortisnykker er det jo selvsagt innimellom, men hadde det ikke vært det, så hadde jeg jo virkelig vært bekymra. Men hvordan påvirker alle disse endringene ham? Var det rett av oss å gjøre det på denne måten? Vil han få “sen-skader” av å måtte forholde seg til alt dette nye og endrede i livet? Vil han om ti år spørre oss om hva i alle dager vi tenkte på da vi foreslo dette? Eller vil han si at alle utfordringene gjorde ham tryggere på seg selv og ga ham mer selvtillit?

Sikkert er det i hvert fall at jeg setter stor pris på mer liv i leiligheten, en å spise sammen med, en å lekesloss med (tae kwon do-ferdighetene må jo praktiseres), en som trenger en nattaklem og en som sier “endelig er du hjemme!” når jeg kommer fra jobb. Enda sikrere er det at jeg ser fram til den dagen vi alle fire kan bo sammen, og sammen forme familien vår!

“Våren i bilder verden rundt”…

… leste jeg akkurat i en overskrift i Aftenposten. Kanskje et ganske typisk uttrykk for et slags verdenssyn? For her går det slettes ikke mot vår; de fleste av oss kjenner på kroppen at vinteren er på vei så alt for tidlig. I dag har skolesjefene hatt møte for å bestemme om “vintertiden” på skolen skal innføres tidligere enn planlagt i år. Fordi skolene ikke har oppvarming, og sola ikke tar så godt om morgenen begynner skoledagen en halv time senere om vinteren. Vanligvis skjer dette mot slutten av mai eller i starten av juni, men nå er allerede temperaturen nede i en 7-8 grader om morgenen. Det høres kanskje ikke så ille ut, men du kan jo selv prøve å sitte en halv dag og jobbe i et rom som holder 10 grader.

I går på jobb slutta vi av i to-tida, for da kjente vi knapt tærne lenger. I dag stilte jeg bedre forberedt; på kroppen hadde jeg ullstilongs, ulltrøye, pologenser, dobbel tunika, dobbel fleecejakke og ullskjerf, og i veska hadde jeg jakke i alpakkeull, lange strømper og et stort alpakkaskjerf.

Nå derimot, sitter jeg i stua mi i en tynn, kort sommerkjole. Disse store temperatursvingningene er nok noe av årsaken til at det blir mange luftveisinfeksjoner. Og når de infeksjonene virkelig begynner å spre seg, da er det på tide å åpne for vinterferie. Det er ikke alltid så lett å planlegge her, for feriene blir gjerne lagt opp etter hva langtidsvarselet sier. Nå sier ryktene at vi har en tøff vinter foran oss, så da kan det jo bli spennende å se hvor lang den to uker lange vinterferien faktisk blir.

Så får dere på den andre halvkula bare kose dere med vårbildene deres!

Idrettsdag

I dag er det “åpning av idrettsåret” på skolen til Ricardo. I grunnen er det vel mest en god gammeldags idrettsdag det er snakk om. Men nå sitter jeg altså her en tidlig morgenstund. Klokka var stilt på ti over seks, for det skulle være oppmøte kvart på sju på skolen. Nå er klokka sju, og siden skolen er nærmest nabo, ser jeg godt at det til nå er kommet fem lærere og tre elever. Tror vi venter litt til med å gå ned… Blir jo spennende å se når det faktisk begynner.

I går var jeg på markedet for å kjøpe blått og hvitt stoff. Det skal nemlig løpes “maraton”: 3 runder rundt hele parken for gutta, og to for jentene. Ricardo har startnummer 114, og det skulle lages med hvite tall på blå bakgrunn. I stoff. Her holder det ikke med et pent ark printa ut; her skal det sys!

Det er en del nye aleneLenemor-utfordringer som dukker opp, men det er jo kjekt med endringer i hverdagen også da!

Nr 114 lurer på når det er tid for løping.

 

Noen få elever og lærere har så langt dukka opp, men det er nå pent pynta med ballonger, og gata er merka; klar for 100-meter, eller kanskje det er 60-meter?.

Ut på tur – aldri sur??

Jeg har vært på tur, men superblid var jeg vel ikke hele tida. Vi har hatt konferanse i Peru, og det har vært riktig så koselig. Hyggelig å treffe gamle kjente, og kjekt å bli kjent med nye kolleger! Men så kom tida for hjemreisen, da…

Jeg er ikke noen stor tilhenger av å reise om natta, så jeg hadde fått plass på en buss som skulle gå klokka 16. Resten av gjengen skulle ta nattbuss, men mer om det prosjektet litt senere. Erfaringen min er vel at busser i Bolivia er mer presise enn busser i Peru; ett av de få områdene, kanskje, hvor Bolivia slår Peru. I femtida var vi nå i alle fall på vei ut av Arequipa by. Jeg hadde hyggelig selskap ved siden av meg; en lærer som jeg kunne diskutere pedagogikk og utdanning med fram til vi begge sovna.

Sove og sove, forresten, det er jo ikke akkurat som soving hjemme i senga, da. Så jeg våkna stadig vekk, og kikka litt ut av vinduet. Sånn i sjutida eller noe så jeg en lastebil parkert foran oss i en sving. Men det så tydeligvis ikke sjåføren, for brått måtte han til å kjøre forbi, og der i svingen kom en buss imot. Jeg er forsåvidt gald for at jeg satt på “lastebilsida", selv om jeg skvatt ganske så godt da sidespeilet gikk fløyten i møtet med lasteplanet. Det må ha vært mye mer skremmende å sitte på den andre siden, og se en buss komme i mot. Men bortsett fra speilet og vinduet rundt gikk det ganske bra; selv om jeg ikke akkurat vil anbefale bussturer på kveldstid i rundt 4000 meters høyde med ødelagt vindu. Var veldig glad for alpakkajakka og den doble fleecejakka mi!

I de fleste guidebøker står det “Avoid arriving after dark”, og at man i hvert fall må sørge for å ha en hotellbestilling klar. Jeg ankom Puno i ellevetida om kvelden, og hoppa inn i den første drosja jeg så, og spurte om han kunne anbefale et hotell. Det kunne han, vi kjørte dit, og han banka på til nattevakta åpna. 80 soles skulle han ha for et rom med frokost. “Trenger ikke frokost, jeg reiser tidlig i morgen,” sa jeg. Da kunne jeg få rommet for 70. Slettes ikke verst; dusj med masse varmt vann, trådløst nett og kaffe og te – og en i overkant hard madrass. Klokka 0538 våkna jeg, og vandra ut i verden for å finne en minibank for å kunne betale for herligheten. Da jeg kom tilbake til hotellet sto nattevakta og kosta fortauet, og sa at jeg bare måtte forsyne meg med frokost “de cortesia”, eller “on the house” på godt norsk. Slik service kan man like!

Den snille taxisjåføren fra kvelden før kom og henta meg klokka halv seks og kjørte meg ned på terminalen, hvor jeg kjapt fikk ett sete i en “deletaxi” som skulle til grensa. Problemet var at det var det første setet de solgte, så det tok 45 minutter før vi kom oss avgårde. Da mangla det fortsatt en passasjer, men jeg og en av de andre ble enige om å betale for halvannen plass hver. Nok en hyggelig tur, og koselig prat med medpassasjer – til jeg sovna på ny.

Vel framme på grensa stopper en annen taxi rett foran meg, og ut velter norske og bolivianske kolleger som hadde kommet med nattbussen – trodde jeg. Bussen skulle gå halv to, men de hadde fått beskjed om at den neppe ville kommer før i tretida om morgenen. Siden de hadde flybillett fra La Paz i ett-tida dagen etter, reiste de den lange veien fra Arequipa; ikke i en stor buss med gode seter til å legge helt ned, men i en taxi.

Vi nærmest løp gjennom passkontroll på begge sider, og bort til taxiene som går i retning La Paz. Malvin klarte å prute oss alle fem inn en taxi til en brukbar pris. Det skal sies at sjåføren var temmelig sjokkert og overraska over at den som skulle sitte i bagasjerommet mellom koffertene, var en gringo. Ikke så vant til utlendinger som går med på slikt.

I Bolivia har man de siste årene  arrangert noe som kalles juegos plurinacionales, som er noe sånt som nasjonale olympiske leker for elever på videregående. Åpningsdagen var visst på fredag, og det medførte at store deler av El Alto, hvor flyplassen ligger, var stengt. Taxien snirkla seg fram via smågater hvor alle andre også måtte kjøre. Og det ble etterhvert klart at det var liten sjanse for å rekke noe fly i ett-tida. Sånn omtrent ett sto vi inne på flyplassen, og Malvin og Gro måtte begynne å tenke på en plan b, for ombord på flyet til Potosi kom de ikke. Jeg prøvde å endre min billett til fem-flyet til en på tre-flyet,  men fikk beskjed om at det allerede var 15 på ventelista, så det var ikke spesielt sannsynlig. Gro og Malvin kom seg med et annet flyselskap til Cocha, og så satt jeg igjen alene på flyplassen.

El Alto er ikke verdens mest spennende flyplass, kan man si, og den mest ålreite kafeen vil nok aldri vinne noen service-pris. Men etter en god stund klarte jeg å få en sandwich og en kaffe. Jeg hadde prøvd å sjekke inn, for å kvitte meg med kofferten min. Det var bare sånn delvis vellykka; jeg fikk lov til å sjekke inn, og fikk boardingkort og det hele, men kofferten var han ikke interessert i før en time før avgang.

Et par minutter før en time før fikk jeg lov å avlevere kofferten, og kom meg gjennom sikkerhetskontrollen. Var blitt ganske fornøyd; dette så ut til å gå veien. Det kom et skikkelig regnvær, men jeg trodde ikke det skulle bety noe. Der tok jeg feil. Kvart på fem kom to ansatte og fortalte at flyplassen hadde blitt stengt på grunn av hagl på rullebanen. Flyet vårt skulle ha kommet fra Cochabamba, men hadde måttet returnere fordi det ikke fikk lande. Mer info i seks-tida, sa mannen så. Jeg stappa boardingkort og idkort i lomma og begynte å vandre rundt. I sekstida kom faktisk flyet vårt flaksende fra Cocha, og jeg begynte å gjøre meg klar. Men id-kortet – hvor var det? Panisk leting i alle lommer. I alle lommer på sekken. En gang. En gang til. Enda en gang, men fortsatt ikke noe id-kort. Litt panisk nå. Da ringer mobilen. Det er Kristian som forteller at de har kommet til flyplassen; etter å reist klokka seks om morgenen med bussen som skulle gå klokka halv to… Må innrømme at jeg ikke var veldig hyggelig med Kristian akkurat da: “Har mista idkortet mitt. Må finne det. Vi snakkes!” Noe flau bevega jeg meg bort til skranken og spurte om noen hadde funnet kortet mitt. Heldigvis hørte damen i kiosken meg, og sa at en ung mann hadde funnet det, og levert det nede i kontrollen. Tror jeg aldri har takka så inderlig noen gang som da mannen med en gang ga meg kortet tilbake! Hadde allerede hatt noen grusomme tanker om de lange køene på ymse offentlige kontorer for første å melde det mista, og så prøve å skaffe et nytt…

I halv åttetida var jeg hjemme; 27 timer etter at reisen starta fra Arequipa. Jeg var kanskje tross alt heldig. I løpet av kvelden fikk jeg meldinger fra Kristian og Audun, som i flere timer satt inne på hvert sitt fly og venta på å få ta av. Regn ble til hagl og snø, og da det ga seg, begynte det å blåse kraftig. 0020 fikk jeg en melding fra Kristian om at han hadde landa i Cochabamba…

Hjertesukk om korrupsjon

Vi har hatt et kurs om korrupsjon, vel egentlig var det vel antikorrupsjon det var snakk om. Vi deltok, alle fra prosjektet, misjonen og kirka. Jeg er jo veldig enig i at korrupsjon er destruktivt, og at det definitivt er noe som bør bekjempes. Det var absolutt en konstruktivt samling, og det er ikke noen tvil om at det er sunt å være sammen og snakke om de utfordringene vi møter.

Jeg har i mine åtte år her i landet kun én gang blitt bedt om en “donasjon til kontoret” fra en politimann. Det var første året jeg var her, på grensa mellom Peru og Bolivia, og jeg ville ha med meg misjonsbilen hjem. Da var det lett å tulle fingrene litt inn i de lyse lokkene, vifte litt med øyevippene og late som jeg ikke helt skjønte.

Men jeg vet jo at korrupsjon er utbredt, og at det er et enormt problem. En av grunnene til at prossessene våre med visum, id-kort og førerkort har tatt så lang tid, er nok at vi aldri har kommet med noen tvetydige spørsmål om “hvordan kan vi ordne opp i dette til alles beste?”

Vi norske er nok ikke den gruppa som ser mest til dagliglivs-korrupsjonen, men gjennom tida i prosjektet har jeg jo sett, ikke bare “ren” korrupsjon, men også hvordan bøying og bending av regelverk i enkelte situasjoner må til for å få gjennom noe; og ikke minst at alle forventer denne triksinga. Hvor skal vi da trekke grensene; når litt “lett triksing” fører til at de svake i samfunnet oppnår et gode de ellers ville blitt nektet?

Et av kravene i misjonen er at vi må få faktura på alt vi handler på misjonens regning. Dersom selger utsteder faktura, blir nemlig salget innberetta, og skatt betalt. Det er jo egentlig en god tanke. Men de siste dagene har jeg allikevel tenkt litt på dette. For konsekvensen blir da gjerne at vi handler i de store supermarkedene og kjedene, hvor vi kan få en kassalapp. De mindre sjappene og de som selger på markedet har nemlig ikke faktura. Men blir dette rett; at vi støtter de store kjedene og butikkene, på bekostning av de små og selvstendige?

Krise

I dag var det krise i prosjektet. Jeg kom på jobb, og like etter meg kom min kollega E. Da hun så meg, ropte hun “Er det ikke forferdelig?”. Må innrømme at jeg ikke med en gang forsto hva hun snakka om. Det skjer jo stadig ting, men jeg trodde ike hun ville omtale feks Chavez’ død som forferdelig, ei heller ikke det faktum at de endelig har slutta å blokkere veien ut til skolene våre.

Men så kom hun nærmere, og da begynte jeg å fatte. Etter kurs i går kveld, hadde hun tydeligvis ikke gjort som meg. Jeg dro nemlig hjem, lagde kveldsmat til to, og la meg tidlig. Hun hadde åpenbart tatt seg en tur til frisøren. Eller, jeg er jammen ikke sikker på om denne personen har gjort seg fortjent til tittelen frisør.

Håret var blitt svart, og det var greit nok. Men det halvlange håret hennes var nå delt i to lag, eller kanskje etasjer er et bedre begrep. Første, og ytterste, etasje slutta omtrent ved haka, og hadde alt håret vært klipt i samme lengde, så kunne det sikkert vært en grei bob – forutsatt at man hadde jevna ut litt der hvor det var skjevt og hakkete, selvsagt. Den andre, og innerste, etasjen slutta ved skuldrene, og hadde fått litt schwung utover. Men selv schwungen kunne ikke hjelpe mye. Det er ikke ofte jeg synes at folk er ulekre på håret, men dette ville neppe vinne noen positiv pris.

“Hva skal jeg gjøre?” sa E. “Hvordan kan jeg skjule dette? Det er virkelig ille, ikke sant?” Noen ganger er det kanskje snilt å juge litt, men ikke i dette tilfellet. “Jeg ringer sjefen vår, hun må gi meg adressen til frisøren sin. Dette er krise, jeg kan ikke gå sånn!!”

Vi tok en tur bort til sjef L, som kom med noen hårklyper og fikk festa litt her og der, så det meste av første etasje var skjult.

Jeg tok så turen med bilen på verksted, og da jeg kom tilbake etter diverse viderverdigheter med gummipakninger og slikt, var E tilbake fra frisøren. Med et smil, og godt oppklipt hår i mange etasjer.

Vi jobber mye i prosjektet, og har lange dager, og prøver å lære lærere å se hele eleven, ikke bare den akademiske biten. Da er jeg glad for at vi også kan ta oss tid til, sånn en sjelden gang, å se den forfengelige biten hos enkelte av oss, og gi rom for den også!

Forbikjøring og konsekvenser

Under karnevalet hadde vi også i år fått tilgang på billetter til en av hovedtribunene – og det er jo slikt man ikke kan si nei til, selv om tilbudet dukker opp fredag, og karnevalet er lørdag. Bussbilletter ville være umulig å få tak; “hele” Bolivia skal til Oruro under karnevalet.  Jeg har jo lille (?) hvite gullet stående, så jeg bestemte meg for å kjøre.

Planen var først å kjøre fredag kveld, men etter en del fram og tilbake fant vi ut at det nok ville være mindre trafikk om vi dro i halv-fire-tida om morgenen. Jeg tror ikke Raul var kjempehappy med transportløsningen, men humøret hans ble atskillig bedre da han fant ut at en god kamerat også skulle oppover: “Om Jose kanskje kunne sitte på? Han er trailersjårfør, kjenner veiene godt, så han kan hjelpe deg om noe skulle skje!” Han skulle bare visst…

Halv fire sto jeg dermed utenfor porten til Jose, og så kjørte vi i vei. Det skal sies at han ikke var dum å ha med seg; han kjente de fleste svingene, og visste hvor det var plass til å kjøre forbi. For kjøre forbi må man, det er såpass mye tungtransport som går på førstegir opp alle bakkene.

Det hele gikk riktig bra, Ricardo sovna, og Jose og jeg skravla. Så komvi til en rett nedoverbakke. Fin plass til å kjøre forbi først en saktegående buss og så en lastebil. Der jeg ligger pent på sida av lastebilen, legger den plutselig over mot meg. Jeg svinger mot venstre for ikke å bli truffet, da Jose brått roper “Stein!” Og det hadde han jammen rett i. Det hadde gått et ras, så lastebilen prøvde å unngå steinene på sin side, mens jeg dermed sto med valget mellom lastebil og stein. Det ble steinen. Et skikkelig smell, og så humpeti-hump, og en noe skremt og forvirra Ricardo. Jeg kom meg ut på sida. Det hadde regna, og det var godt med søle, og jeg sto i en helling med det punkterte hjulet nederst. Og jekken min var i minste laget for en Landcruiser…

Det var da trailersjåføren kom til sin rett; den hvite buksa ble ganske så rød, og etter utallige steiner lagt innunder bilen og en drøy time i regnet kunne vi fortsette med reservehjulet på – og et revna hjul med bulk i felgen i bagasjerommet.

Karneval i Oruro betyr at det ikke er så mye som fungerer som normalt, så vi måtte begi oss ut på nedstigninga til Cochabamba uten reservehjul. Det gikk bra.

Etter den tid har jeg gjort opptil flere forsøk på å rydde opp; jeg har vært i dekkbutikken, som ikke ville selge meg felg, men som sa at jeg kanskje kunne få tak i en brukt i en annen gate.

Vi dro ned i gata, men valgte kanskje ikke den beste dagen. Onsdag etter karnevalet er nemlig dage for ch’alla for butikker. Det betyr egentlig at man ber moder jord om velsignelse for virksomheten, men i praksis er det mest fyll. Søtten butikker senere var vi fortsatt uten felg, da vi stoppa utenfor en torneria, et dreieverksted. “Jada, detta kan jeg schikkert gjørra veitt du. Hikk. Men ikke i dag!”, snøvlet mannen fram.

I går kom jeg meg endelig til en annen torneria. “Jada, dette kan jeg fikse! Du må bare få dekket av felgen.” Så dermed var det ut på leiting etter gomeria, lappeverksted. Der fikk damen løsgjort felgen min, jeg leverte den til dreiemannen, som sa “Kom tilbake klokka fem!”. Klok av skade kom jeg klokka kvart på seks. “Beklager, señora, jeg har ikke hatt tid. I morgen klokka ti!”

I dag klokka fire henta jeg felgen min. Så imorgen satser jeg på å få nye dekk til hvite gullet, og så kan jeg lykkelig kjøre rundt med reservedekk på taket igjen!