Det gjør seg å nyte livet på stranda i juleferien – særlig når man har hatt andre til å ordne opp. Det funka veldig bra – helt til vi skulle reise fra Ifaty. Monika og jeg er jo tidvis en smule surrete, men da lørdag morgen kom var vi klare, fikk bagasjen vår inn i bilene som kom for å kjøre oss til Tulear hvor vi skulle møte bussen. Vi ble stående ved bungalowen vår mens vi småsnakka med bargutten, samtidig som vi prøvde å fikse kameraet til Monika som var blitt litt sykt av salt og sand. Plutselig ser vi at bilene begynner å kjøre. Og dermed var vi forlatt. Vi begynte å jogge etter, samtidig som vi febrilsk ringte til både gutta i bilen og reisebyrå. Til slutt oppnådde vi kontakt, men sjåførene mente at bilene var fulle, og var lite interessert i å komme tilbake for å hente oss. Så dermed var det bare å traske tilbake til hotellet og vår spansktalende hotellmann. Etter litt om og men fant han løsningen på problemet; vi ble utstyrt med hjelmer og Monika ble plassert bak ham på en firehjuling mens jeg fikk min egen. Så var det bare å frese i vei i retning Tulear, hvor en kjekk pizzalunsj venta oss.
Nuestra ide de unir nos al grupo de noruegos de vacaciones funcionó muy bien – hasta que ibamos a salir de Ifaty. Vinieron tres autos para recogernos, y Monika y yo estabamos listas con nuestro equipaje, poniendo todo en el auto. Despues charlamos felices con el chico del bar, cuando de repente nos dimos cuenta de que los autos estaban saliendo – sin nosotras! Llamando como locas a los chicos en el auto, corriendo para alcanzar – pero sin exito; los choferes no querian volver, diciendo que los autos ya estaban llenos. El jefe del hotel – que por suerte hablaba español ;-) solucionó el problema. Nos dió cascos y quadras y así fuimos hacia Tulear y el bus que nos estaba esperando allá.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar